Ta bladet fra munnen

Noen stunder i livet er tyngre enn andre. Enkelte er så emosjonelt intense at skarpe gjenstander kan virke som eneste vei ut av smerten.

 

Mange vet hva selvskading er, men det er ikke mange som forstår seg på det. Selv de av oss som er midt inne i det, eller har vært igjennom det, klarer ikke nødvendigvis å forstå hvorfor man går så drastisk til verks. Begrunnelsene for selvskading er individuelle, men det finnes også likhetstrekk. Selvskading gjøres ikke for å få oppmerksomhet eller for å få viljen sin. Formålet er heller ikke å begå selvmord, snarere tvert imot – det er en måte å overleve på og en måte å få rettet fokuset fra det psykiske til det fysiske såret.

Mye litteratur jeg finner om dette temaet dreier seg ofte om hva selvskading er, samt noen få generelle punkter om hva bakgrunnen er. Sjelden finner jeg kilder som sier noe om tiltak som leder ut av smertene. Det har nok sin naturlige forklaring i at det er vanskelig å generalisere. Likevel tenker jeg at det ikke burde være noe hinder for å fortelle om veier som kan lede bort fra selvskading. Gjennom egen refleksjon ønsker jeg derfor å dele hva som ble min vei ut.

 

Metoden som viste seg å bli min nøkkel innebar å erstatte selvskading med kombinasjonen av selvrefleksjon og samtaler med nære venner. Samtalene ble dype, åpne og ærlige, samtidig som vennskapene ble sterkere og mer dyrebare. Det var ingen garanti for at relasjonene til mine venner kom styrket ut av denne prosessen, men jeg tør å hevde at ekte og gode vennskap blir styrket gjennom ærlighet og åpenhet.

En av mine hypoteser for å kunne få en bedre tilværelse innebar at jeg måtte utvikle min åpenhet og ærlighet. «Bli åpen og ærlig nå. Vær så god, sett i gang.» Det er ikke så lett. Både det å finne de rette ordene og å finne motet til å kunne berette om min kaotiske og smertefulle indre verden var vanskelig.

Gjennom selvrefleksjon kom jeg frem til at frykten hindret meg fra å være åpen og ærlig. Frykten for å bli dømt av omverdenen. Følelsen frykt handler om at man er sårbar, og at et ytre og forholdsvis ukontrollerbart element truer denne sårbarheten. For å nå målet måtte jeg trosse den store hindringen: frykten.

Formålet er ikke å begå selvmord, snarere tvert imot – det er en måte å overleve på.

 

Veien til å vise åpenhet og ærlighet til min omverden opplevdes både lang og vanskelig. Dette krevde en dekomponering av utfordringen: en oppdeling av veien.

Mitt første steg var å være ærlig med meg selv i tankene. Bevisstgjøringen om at mine tanker alltid ville forbli i mitt sinn, med mindre jeg valgte å dele dem med andre, nøytraliserte frykten for omverdenen. Tankene ble frie, samtidig som jeg hadde full kontroll. Jeg etablerte tanker om hvem jeg egentlig var, hva jeg egentlig følte og hva jeg egentlig ønsket i livet.

Mitt andre steg handlet om å slippe tankene ut gjennom å skrive eller å snakke til meg selv i enerom. Tankene forble fortsatt bare mine, men ordene ble gjort eksplisitte i den ytre verden. Dette medførte en større risiko – og dermed en større frykt – for at mine tanker skulle kommer andre mennesker i hende. Jeg håndterte dette ved å være bevisst over og ta ansvar for hvordan jeg håndterte mine eksplisitte tanker. Jeg kunne velge å tilintetgjøre papiret jeg hadde skrevet på, hvis jeg følte det var nødvendig. Følelsen av full kontroll vedvarte. Å kunne høre og lese mine egne tanker, og reflektere rundt dem, økte selvinnsikten, og ga meg en trygghet om hvem jeg var der og da.

Det tredje steget gikk ut på å dele tankene med nære venner. Da handlet det om å velge medmennesker som jeg hadde tillit til, som kunne håndtere å ta del i min indre verden og komme med konstruktive innspill. Jeg begynte med én god venninne. Til slutt hadde jeg en liten krets av nære venner som ga sin støtte.

 

Etter beste evne prøvde jeg å porsjonere ut mine tanker slik at mine venner fikk en gradvis tilnærming til min indre verden. Naturligvis ble ikke alle situasjoner vellykket, men i det store bildet vil jeg si at dette fungerte. Jeg valgte ord med omhu og jeg visste at jeg selv kunne bestemme hva jeg ville dele. Ved å lytte og være oppmerksom på hvordan mine venner responderte på mitt budskap, kunne jeg til en viss grad kontrollere situasjonen. Nok en gang visste jeg at jeg hadde kontroll. Ikke full kontroll, men tilstrekkelig.

Gjennom å dele min indre verden med den ytre verden – hvor åpenhet og ærlighet ble avgjørende betingelser – opplevde jeg en større tilfredshet i min situasjon, og behovet for selvskading ble etter hvert borte.

 

I retrospekt har jeg undret meg over hvorfor det hjalp å uttrykke min indre smerte, både til meg selv og til andre. Selv om mine tanker om dette er langt fra ferdigtenkte, vil jeg dele noen idéer. Å uttrykke noe forutsetter bevisstgjøring og konkretisering av følelser og tanker. Jeg mener at orden og mindre kaos gjør vår indre verden mer håndterlig, noe som medfører dårlig grobunn for negative følelser. En annen side ved å dele tanker med andre er at andelen konstruktive innspill fra omverdenen kan øke betraktelig. Et nytt perspektiv kan være svært forløsende og viktig i arbeidet for å etablere psykisk ekvivalens, altså å sammenstille den indre og ytre verdenen.

Gjennom å ta steg for steg på en lengre vei hadde jeg begrenset frykten. Samtidig vokste motet, tryggheten og innsikten etter hvert som jeg mestret livets vanskelige sider. Dette betyr på ingen måte at jeg ble fryktløs, usårbar eller utlært. Psykisk helse er ferskvare, og krever derfor kontinuerlig mental trening, i begrepets vide forstand.

 

Tekst Anonym