Kroppen har ikke alltid en naturlig plass i psykisk helsearbeid. Det burde den ha.

At livets erfaringer på godt og vondt setter kroppslige spor, og at kropp og sinn er uløselig knyttet sammen, er noe av kjernen i fagfeltet psykomotorisk fysioterapi.

Behandlingen bidrar til at kontakten med kroppen øker, og økt kroppskontakt bedrer tilgangen til tanker og følelser. For eksempel kan et ubehag i halsen over tid, transformeres til gråt som man kan oppleve, knytte til konkrete hendelser og reagere på. Da kan ubehaget forsvinne.

Med utgangspunkt i kasuset «Annes» behandlingsprosess gjennom flere år, vil dette poenget forhåpentligvis bli tydeligere.

«Anne». Anne tar kontakt med meg fordi hun kjenner at hun holder pusten og har nakkesmerter. Hun sliter også både med å markere seg i sosiale sammenhenger, og med å finne roen når hun skal sove. Hun fryser lett. Hun er selvstendig næringsdrivende i et kreativt yrke og bor alene.

Hun forteller etter hvert at den egentlige grunnen til at hun søker hjelp, er at hun sliter med tankekaos etter farens død året før. At han er borte er uvirkelig, synes Anne, og hun formidler at også hun kan føle seg uvirkelig.

Anne tviler dessuten på sin rett og evne til å si fra hvis hun kjenner seg invadert av andre. Selv samvær med venner kan vekke kaotiske tanker og uforklarlig panikk.

Hennes behandlingsmål er å holde pusten mindre og å bli mer til stede i seg selv og i sitt eget liv.

Den psykomotoriske kroppsundersøkelsen. Anne tilbys en psykomotorisk kroppsundersøkelse. Denne er svært sammensatt: Forhold ved kroppsholdningen, pustemønsteret, muskulatur og bevegelsesmåte vurderes etter spesielle kriterier. Funn herfra sier noe om balanse og avspenningsevne, så vel som kroppskontakt og fortrolighet til egen kropp.

Naturlige funksjoner som søvn og sult kan påvirkes når kroppen er i beredskap, så disse kartlegges. Sist, men ikke minst, er pasientens egen forståelse og vurdering av plagene helt avgjørende for veien videre.

Målet med holdningsundersøkelsen er å danne seg et inntrykk av de muskulære spenningsforholdene i de ulike delene av kroppen. Holdningsundersøkelsen kan utføres både stående, sittende og liggende. Den ideelle stående kroppsholdning er preget av en balansert spenning mellom muskulaturen på kroppens forside og bakside. Kroppen kan være både underspent og overspent.

Undersøkelsen kan gjøres med og uten klær. En tilpasset undersøkelse med klær er umidlertid den beste løsningen for pasienter som er alvorlig kroppslig krenket, for eksempel ved incest eller annen vold. Uansett er det avgjørende ikke å frata pasienten kontrollen.

Sentrale funn ved undersøkelsen av Anne. Holdningsundersøkelsen viser at Anne står balansert og relativt godt på bena. I den psykomotoriske tradisjonen blir dette vurdert som en ressurs. Vi trenger stødige ben til å bære oss selv, både i konkret og mer billedlig betydning.

Imidlertid er overkroppen litt tilbakelent, armene holdes aktivt ut fra kroppen og skuldrene og hodet er noe framskutt. Hun puster mest med magen, mens øverste del av brystet er utspilt og uten synlige pustebevegelser.

Jeg stiller helt konkrete spørsmål som: «Hvordan opplever du skuldrene dine?» Anne svarer: «Kanskje litt foran kroppen.» Et slikt fokus øker kroppskontakten.

Deretter følger bevegelighetsprøvene. Her registreres avspenningsevne og vevets strekkbarhet. Er eksempelvis nakken vond og hodet framskutt, kan pasienten ha vansker med å gi etter for spenninger i nakken.

Observasjoner fra holdningsundersøkelsen gjenfinnes i bevegelsesprøvene hos Anne. Brystmuskulaturen er kort og stram (husk manglende synlig pust her og anspente armer) og det er nedsatt bevegelighet i nedre del av ryggen (husk den tilbakelente overkroppen). Anne forteller at hun har tilbakevendende episoder med akutte ryggsmerter. En holdt pust påvirker spenningene i ryggmusklene. Dette kan gi plager i ryggen.

I palpasjonsundersøkelsen (diagnoseteknikk som innebærer at den undersøkende føler med hender og fingre for å oppdage patologiske forandringer, red. anm.) kjenner jeg på konsistensen i kroppens muskulatur. Samtidig registreres pasientens reaksjoner på palpasjonen; det kan være reaksjoner fra det autonome nervesystemet, som svette eller frysninger, motorisk uro eller annet ubehag.

Anne har vondt i nakken, og hodet er framskutt. Både bevegelsesprøvene og palpasjonen forklarer smertene. Muskulaturen i hals, svelg og nakke er hard og øm, og bevegeligheten i nakken er nedsatt. Hun holder på hodet og det er ubehagelig med berøring i dette området. Hun blir utrygg når jeg forsøker å bevege hodet passivt.

Gjennom alle deler av undersøkelsen registreres pusten. Anne puster mest med magen, mens pusten ikke kommer opp i de øvre delene av brystkassen. Bevegelighetsprøvene og palpasjonen viser at øvre del av brystet er anspent.

Konklusjonen fra undersøkelsene. Anne har kontakt med holdt pust og smerter. Hun vet noe om hva hun sliter med og kan reflektere over dette. At samvær med venner kan utløse tankekaos og panikk er uforståelig for henne, men hun har kontakt med det også. Denne kontakten vurderes som en ressurs.

En låst nakke og holdt pust vitner likevel om belastninger som holdes unna bevisstheten. Hun har et mål om å bli mer til stede i seg selv, og jeg mener at det er mulig.

Vi blir enige om å starte behandling en gang per uke.

Veien videre. De første månedene bruker vi mer tid til samtale og mindre tid på kroppsbehandling. En trygg behandlingsallianse må på plass før jeg starter med dypere avspenning på benk.

Vi starter alltid timen med å reflektere over siste ukes hendelser og reaksjonene etter forrige behandling. En indre kritiker dukker opp tidlig i forløpet. Det er en rød djevel som sitter på venstre skulder. Den diskuterer og argumenterer om hva andre kan ha ment og tenker om henne. Kritikeren er svært fordømmende.

Hun forteller dessuten om en spiseforstyrrelse preget av streng diett i oppveksten. I behandlingen på benken ønsker jeg derfor å bidra til gode kroppslige erfaringer, fordi den indre kritikeren og kroppsforakten er så fremtredende.

I begynnelsen kan Anne oppleve kroppen både lett og fri, men også verkende med sårhet i brystet. Hun merker at det er vanskelig å puste når hun blir redd, som ved konflikter med andre. Hun er tryggest alene hjemme hos seg selv, men da melder den indre kritikeren seg.

Hennes tilbakemeldinger de første månedene er likevel at massasjen, og oppmerksomheten på sinn og kropp, gjør henne godt. Kroppen oppleves mer sammenhengende etter timene, pusten er mindre holdt og berøringen gjør at hun føler seg sett og ivaretatt.

Samtidig melder hun at tankekjøret kommer fort tilbake, men at hun er mer bevisst på at hun holder pusten for å holde redselen unna.

To skritt fram, ett tilbake. Etter noen måneder forteller Anne at hun gråt voldsomt natten etter forrige behandling. Hun merker at hun alltid blir invadert av andres vilje, og at hun ikke vet hvordan hun skal beskytte seg. Hun er svært stiv i nakken og øvre del av brystet i denne timen, og sier at overkroppen kjennes fjern og armene litt fremmede.

I slike situasjoner kan tryggheten heves ved å øke kontakten med bena. Stående øvelser, kontakt med strekkemusklene i bena og stående balanseøvelser kan gi økt følelse av kontroll. Først mot slutten av timen forsøker jeg å løsne noe på spenningene i bryst og nakke. Hun slipper etter hvert pusten noe til, og sier at hun der og da føler seg tryggere igjen.

Kort fortalt skjer den videre utviklingen langs flere akser. Anne prøver å forholde seg til de følelser og tanker som vekkes i henne i og utenfor behandlingsrommet.

Opplevelsen av at det er godt å være i behandling avløses av frustrasjon og tretthet over at endringer uteblir. Den ene uka kan hun være lettet over å ha gjennomført et arbeidsoppdrag uten å bli overveldet av selvkritikk etterpå, men så vender selvkritikken og panikkfølelsen tilbake.

Spenningsforhold i pust og nakke endrer seg lite i løpet av det første året. Det er også vanskelig for henne å si fra når noe er vondt i behandlingssituasjonen. Hun biter tennene sammen framfor å gi uttrykk for smerte. Pusten er fremdeles lite spontan.

Forhold ved kroppsholdningen, pustemønsteret, muskulatur og bevegelsesmåte vurderes etter spesielle kriterier.

Et langvarig behandlingsforløp. Først i det andre året opplever Anne større frihet i sosiale relasjoner, der hun tidligere fort ble aktivert, gikk i forsvar eller ble overveldet av tankekaos. Hun tar etter hvert fram temaer som dødsangst, noe hun helst unngår å kjenne på, men samtidig har lyst til å nærme seg.

Mot slutten av det andre året gir hun etter for nakkespenningene, ligger godt og avspent på benken og tåpler berøring av hals, nakke og hode mye bedre. Pusten er mer spontan, og det er blitt lettere å si fra når behandlingen medfører ubehag hun ikke tåler.

Denne utviklingen viser seg også ute i livet. Hun markerer seg lettere sammen med andre uten å få panikk, hun spiller squash og kjenner at hun har krefter i armene.

Nylig uttalte hun helt spontant: «Jeg kjenner meg ikke uvirkelig lenger, og jeg har jo ikke vondt i ryggen mer. Nakken er også bedre.»

Redselen for å ta plass med seg og sitt er imidlertid tilbakevendende, men det er ikke lenger så skremmende. Tilgangen til tanker og følelser har økt, og hun har derfor tatt kontakt med en psykolog for å jobbe mer med samtaleterapi.

Kropp og sinn – to sider av samme sak. På side 129 i boken Descartes’ feiltagelse fra 2001, skriver nevrologen Antonio Damasio følgende om samspillet mellom kropp, følelser og tanker: «Det er ikke bare skillet mellom sinn og hjerne som er mytisk: skillet mellom sinn og kropp har sannsynligvis like lite med virkeligheten å gjøre. Sinnet bor i kroppen, i ordets fulle betydning, ikke bare i hjernen».

I alt psykisk helsearbeid burde det erkjennes at dette skillet er meningsløst. Kropp og sinn er uløselig knyttet sammen, noe som her har blitt illustrert gjennom kasuset «Annes» behandlingsprosess.

Selv om Annes kroppslige spenningsmønster er i ferd med å slippe taket, og hun har begynt i samtaleterapi hos en psykolog, holder vi fremdeles kontakten. Hvis pusten låser seg på nytt, med alt det ubehaget det medfører, er det fortsatt hjelp å få.

Psykomotorisk fysioterapi

• Utviklet av fysioterapeut Aadel Bulow Hansen og psykiater Trygve Braatøy for over 50 år siden.
• Utgangspunktet var erkjennelsen av sammenhengen mellom muskelspenninger, pust og følelser.
• Kalles i dag Norsk Psykomotorisk Fysioterapi.
• Retter seg mot bevisstgjøring og endring av spenningstilstandene i kroppen, og gir økt bevissthet og fortrolighet med egen kropp. Behandlingen innebærer samtale og ulike former for berøring og bevegelse.

Om forholdet mellom kropp og sinn

• Pust og spenningstilstand endrer seg i takt med hvordan vi har det med oss selv.
• Livsbelastninger, stress, traumatiske hendelser og vedvarende belastninger virker inn på vår kropp og kroppsopplevelse.
• Det første vi gjør når vi blir redde, er å holde pusten og spenne oss. Når faren er over, slipper vi pusten til i lettelse og puster ut igjen.
• Dersom vi utsettes for belastninger over tid, er det sannsynlig at vi holder pusten, i alle fall delvis. Slik dannes et vanespenningsmønster som kan adskillige plager, i form av blant annet kroniske smerter og tretthet.

Tekst Jannicke Smith, spesialist i psykomotorisk fysioterapi

Illustrasjoner Bendik Hattvang Larsen