Når kjærlighet ved første blikk og Tinder ikke gjør nytten, blir vi nødt til å gå grundigere til verks.
Rune Braaten går 4. semester på profesjonsstudiet i psykologi ved UiO.
Å finne kjærligheten…
Kjærligheten er en variant av et nullsumspill der alle taper, før eller siden. Å velge kjæreste er ikke helt ulikt fra en bedrifts ansettelsesprosedyrer. Men til forskjell fra valg av kjæreste der du bare har deg selv å skylde på dersom det går dårlig, er det i en bedrift alltid mulig å skylde på noen andre – det er slikt man har kollegaer til. Du må imidlertid selv bære tyngden av dine forfeilede kjærestevalg. Trøsten er at det er lettere å dumpe en kjæreste enn å kvitte seg med en nyansatt, om ikke moralsk, så i det minste juridisk. Så hvordan velger man seg en kjæreste? Dette er et gammelt spill, der psykologien har gitt oss en oppskrift basert på tilgjengelighetsheuristikker. Psykologen Arthur Arons teori om hvordan forelskelse kan «programmeres» er nyttig, men den er kanskje mest aktuell når du allerede har etablert en eller annen form for relasjon til den utkårede. Å spørre vilt fremmede mennesker om de vil bli kjæresten din vil enten oppfattes som ekstremt romantisk eller ekstremt rart. Den som blir spurt vil i beste fall tenke at dette er kjærlighet ved første blikk, og i verste fall springe skrikende av gårde.
Mange velger i blinde, og i verste fall i fylla, men resultatet blir gjerne bedre dersom man går litt mer systematisk til verks. Å velge kjæreste kan sammenlignes med det såkalte «sekretærproblemet». I tidligere tider, omtrent på den tiden da faksmaskinen var fast inventar på kontoret, forekom det at en mann i en ledende stilling giftet seg med sin sekretær (Secretary problem, 2016; Vanderbei, 1995). Denne muligheten er imidlertid noe innskrenket etter at man innførte bruk av call-sentre og sentraliserte sekretær- og telefontjenester på tvers av konsernstrukturen; det er ikke så enkelt å gifte seg med en underbetalt sekretær som sitter i Bombay eller Belfast når man selv sitter på avdelingskontoret på Tynset.
Tinder er heller ikke et gunstig alternativ, ettersom det er vanskelig å formidle lukt, smak og hudkontakt via en app på telefonen, noe som spiller en sentral rolle i tiltrekning mellom mennesker. Å sveipe til høyre eller venstre aktiviserer lite annet enn pekefingeren, og er mest av alt en påminnelse om begrepet «øyeblikkelig behovstilfredsstillelse». Forøvrig vil nok de fleste brukere oppleve gjennomlesing av Tinders brukervilkår som lite pirrende for amygdala og tilhørende hjernestrukturer. Forbrukerrådet (2016) har klaget på Tinders brukervilkår, men jeg skjønner ikke hvorfor deler av klagen går på at Tinder forbeholder seg retten til å gjøre endringer i tjenesten og innholdet uten at det gis varsel til brukeren. For å være tydelig: En kjæreste kan godt finne på å gjøre endringer i både innhold og tjenester uten forvarsel, noe som bør tolkes som et tegn på at man kanskje har vært litt slapp den siste tiden og verken kjøpt blomster eller fornyet Netflix-abonnementet.
… ved å gå metodisk til verks:
Når både lillesøsteren din og de gamle lærerne dine vet hva Tinder er – og kanskje allerede er blitt ivrige, for ikke å si desperate brukere – da er det på tide å prøve noe nytt. Noe nytt kan i enkelte tilfeller være noe godt og gammelt, og i dette tilfellet snakker vi om analogt papir, eventuelt pergament eller skrapet geiteskinn, hvis du synes at selv papir blir litt for moderne. Jeg venter mens du finner fram penn og papir, så skal jeg forklare.
Det første du skal gjøre, er å skrive en stor N på arket. N er estimatet ditt for hvor mange tilbud eller muligheter for kjæreste du regner med å få i løpet av livet. For eksempelets skyld kan vi anta at du regner med å treffe 30 potensielle kjærester, så da skriver du N = 30 på arket.
Det neste steget er å dele N på Eulers tall, som er tilnærmet lik 2,718281828 (Eulers tall er enkelt å huske; det er 2,7 etterfulgt av Henrik Ibsens fødselsår 1828 to ganger på rad). Det nye tallet runder du av nedover til nærmeste heltall, som blir 11. Dette nye tallet kaller du for K, og skriver: K = 11.
Elementene i tallmengden K er forsøkskandidatene dine. Eller for å si det på en annen måte: Dine 11 første kjærester er treningsrunder, og etter at du har vært gjennom denne rekken av 11 mer eller mindre stormfulle forhold må du gjøre opp status: Hvilken av de 11 var det beste valget? La oss anta at du etter nøye vurdering kommer fram til at kandidat nummer 5 var den beste i testgruppen. Da definerer vi X5 som Xmax. For oversiktens skyld definerer vi de 19 gjenstående kandidatene som elementer i tallmengden V.
Og nå kommer selskapstrikset: Du optimaliserer valg av kjæreste ved å velge den første kandidaten i mengden V, som er minst like god som Xmax. Det vil si at du først prøver deg frem med de 11 forsøkskaninene, og deretter hopper på den første og beste som ville vært i toppsjiktet dersom vedkommende hadde vært i testgruppen.
N=0
Det er imidlertid på sin plass å ta enkelte forbehold. Hvor godt er man egentlig i stand til å estimere antall tilbud man vil få? Noen vil være superoptimister og anta at de får 500 tilbud i løpet av livet, mens andre vil være mer pessimistiske, eller realistiske alt etter som, og anta at de bare får 3 tilbud. I verste fall får man 0 tilbud, men da kan trøsten være at en hund gir mer kjærlighet enn en kjæreste.
Et annet problem er hvilke kriterier man skal benytte når kandidatene vurderes, og hvordan ulike kriterier som for eksempel utseende og personlighet skal vektlegges. Og hva med kriterier som endrer seg over tid? Når man sitter i sandkassen med de andre barna blir man forelsket i den som har den fineste lekebilen, mens man senere i livet gjerne faller for den som har den nyeste og dyreste bilen. I livets senere faser, er man gjerne mer opptatt av å finne en kjæreste som har mange klipp igjen på transportkortet som kommunen deler ut til gamle som har vondt for å komme seg ut.
Det er gjerne ikke så lett å svelge, men det er jo også en mulighet for at du aldri finner noen bedre kandidat enn den beste fra testgruppen. Det kan faktisk være at den første var den ubestridt beste. Dessverre er matematikken slik innrettet at teorien sier oss at metoden fungerer dersom N blir «uendelig stor». Fortvil ikke, alt lar seg systematisere! La oss for enkelhets skyld si at det kun er tre kriterier som benyttes: utseende, sosial status og personlighet. For hvert kriterium gis de ulike kandidatene en score mellom 1 og 10. De tre kriteriene gis ulik vekt, men summen av vektene blir tilsammen 1.
La oss ta et eksempel, så blir det forhåpentlig noe klarere: La oss si at utseende teller 30%, sosial status 30% og personlighet 40%. For kandidat 1 har vi kanskje gitt en 5’er for utseende, en 7’er for sosial status, samt en 9’er for personlighet. Sumscoren for kandidat 1 ser da slik ut:
0,3 * 5 + 0,3 * 7 + 0,4 * 9 = 7,2
Nå kan du ta et nytt ark, og sette opp følgende oversikt:
Øverst setter du opp kriteriene, med tilhørende vekter:
Utseende 30 % (Noen liker dattera og noen liker mora)
Sosial status 30 % (Like barn leker best, rike barn leker enda bedre)
Personlighet 40 % (Enkelte mener det ikke alltid er en fordel å ha for mye…)
Deretter setter du opp rader for hver kandidat, i stigende rekkefølge. Et godt tips er å sette en rød linje under kandidaten som er den siste i K-gruppen, slik at du vet når du er ferdig med treningen og alvoret begynner. Det kan også være greit å ta med arket på neste date, slik at du kan sjekke hvordan du ligger an i løypa. Lykke til, og ikke glem at det hele er en lek, i alle fall inntil svigermor står i døra.
Referanser:
- Forbrukerrådet. (2016). Klage på urimelige kontraktsvilkår i brukervilkårene for mobilapplikasjonen Tinder. Hentet fra http://www.forbrukerradet.no/wp-content/uploads/2016/03/20160301-Klage-på-urimelige-avtalevilkår-Tinder.pdf
- Secretary problem. (2016). Wikipedia. Hentet fra https://en.wikipedia.org/wiki/Secretary_problem
- Vanderbei, R. J. (1995). The postdoc variant of the secretary problem. Technical Reviews, Princeton.