Du er en voksen og du tar ansvar for deg selv.
Du pusser tennene to ganger om dagen, noen ganger mer. Du tar kost- tilskudd og p-piller til nøyaktig samme tid hver morgen og du betaler regninger med det samme du får dem. Når du tar ut av oppvaskmaskinen, tørker du glassene slik at det ikke skal bli fukt i kjøkkenskapene dine og du gnir den nyvaskede servanten med en tørr klut så den skal skinne pent. Du setter av litt penger hver måned. Hva de skal brukes til har du ikke bestemt, bare at litt av hver lønning Oslo kommune overfører til deg, skal settes av til det vage, men stadig nærmere forestående «fremtiden». Du trener, ikke fordi det er godt hverken før eller under, men fordi det føles deilig å dusje og skamløst gå rundt i tøfler og morgenkåpe etterpå. Du skrur av telefonen om natten, noen ganger også om kvelden, for ikke å forstyrre søvnen. Du tilbringer passelig mye tid og trives akkurat passe godt i ditt eget selskap. Du er ikke i sentrum av alt som skjer, men du har noen få nære venner. Ifølge faglitteraturen har de fleste mennesker mellom fire og fem venner, og når du passerer dette antallet og begynner å telle på hånd nummer to, kjenner du deg trygg og lettet. Når det nærmer seg midnatt, sier du farvel til vennene dine og tar trikken hjem fra sentrum. Det er tross alt en dag i morgen. En dag som skal fylles med produktive gjøremål og smarte og glade tanker. Du orker ikke sitte så lenge på lesesalen før du må hvile. Du blir gående rundt i Blindern-området uten å vite helt hvor du skal, inntil du blir kald på føttene og føler en sterk trang til å gå hjem. Du må hvile. Alle må det.
Når du er forvirret eller engstelig tar du deg sammen. Du regulerer følelsene dine på en voksen og ansvarlig måte. Du hverken spiser eller drikker for mye. Du tar hårkur ved hver fjerde hårvask for å motvirke vintertørt hår og slitte tupper. Du går til legen jevnlig, også når det ikke umiddelbart trengs. Legen måler blodtrykket ditt og veier deg. Når hun tar blodprøver av deg, fortrekker du ikke en mine. Det vesle reagensglasset fyller seg sakte opp med rød væske. Det er ikke kvalmende å se på. Du vet at legen vet hva hun holder på med og gjør dette hver eneste dag. Legen er hyggelig. Hun har varme hender. Du ser på dine egne hender. Du er ofte kald på ekstremitetene. Kanskje det er sirkulasjonen som er dårlig. Mon tro om du røyker for mye. Du spør deg selv om mellom fire og ti sigaretter per uke er for mye, fordi du vet at legens svar antagelig vil være lite hjelpsomt i denne sammenhengen. Legen tar anamnese. Det føles fint å svare på spørsmål om seg selv, selv om sykdomshistorikken din er kortfattet og relativt upåfallende. Hun spør deg om familien din og sykdommer de har hatt. Til å begynne med er spørsmålene ganske vage og generelle, før de blir mer spesifikke.
«Du nevnte at du fryser en del,» sier legen.
«Ja. Men jeg spiser ganske mye og trener regelmessig. Og jeg er ikke akkurat undervektig.»
«Nei, det skal være sikkert,» svarer hun.
«Mye sliten?» Du nikker sakte. Legen noterer.
«Har du ofte hatt en følelse av at det kanskje er noe litt rart med deg? Noe som ikke er helt som det skal?» Du stusser over spørsmålet, men svarer,
«Vel, ja. Helt siden jeg var liten, faktisk,» og tilføyer avdramatiserende: «… men det er vel ganske alminnelig.» Legen sier mm, tar av seg halvmånebrillene og legger dem på pulten. Kontoret hennes er sterilt, men fremdeles koselig. Gardinene er fargesterke. I det ene hjørnet står en bokhylle som på grunn av hyllens smalhet og bøkenes bredde bare har plass til noen få på hvert nivå. Du ser for deg at bøkene inneholder detaljerte illustrasjoner av ledd og knokler, eggstokker og lunger, forferdelige sykdommer og hvordan de skal behandles, foster på ulike tidspunkt i livmoren.
«Føler du iblant at vennene dine kanskje ikke liker deg så godt?» Du tenker på vennene dine. Selv med et ganske konservativt estimat har du minst seks venner. Du slår deg til ro med at det er mer enn bra nok. Legen presiserer:
«Har du ofte følt at du trenger vennene dine mer enn de trenger deg?» Du svelger, flakker litt med blikket før du ser henne i øynene og nikker bekreftende. «Har det alltid vært sånn?» Du svarer at det har vært sånn så lenge du kan huske.
«Hva med rus?» Du trekker på det.
«Et glass vin i ny og ne. Sigaretter.» Det blir stille et øyeblikk.
«Vinen – foretrekker du å drikke alene?» Legen ser helsepersonellaktig empatisk på deg. Du ser ned og venter litt før du svarer.
«Ja. Faktisk.» Legen sukker.
«Jeg har nok dårlige nyheter til deg,» sier hun.
«Sykdomshistorikken din og funn fra blodprøven peker mot at du antagelig lider av et ganske sjeldent biologisk avvik som fører til en mengde plager. Lidelsen er betydelig underdiagnostisert, til tross for alle de plagene det medfører for pasienten. Det kan med stor sannsynlighet kaste lys over hvorfor du føler deg som du gjør.» Hun har en velbrukt, men medfølende rynke i pannen.
«Hva slags lidelse er det snakk om?» spør du overrasket. Legen finner fram en tykk, gul bok fra hylla. Hun blafrer gjennom hundrevis av sider og leter med fingertuppen. Manikyren hennes er upåklagelig. Hun lener seg bakover så hun kan se gjennom de smale brillene ytterst på nesa. Hun må være langsynt.
«Symptomene er ganske diffuse, men i ditt tilfelle virker diagnosen åpenbar. Generell selvbevissthet, en følelse av å være sliten eller slapp, å ha lite overskudd eller driv framover. Ensomhet, hos noen eksistensiell sådan. Frossenhet i ben og armer. Ofte omfattende selvmedisinering, hos enkelte pasienter langt mer alvorlig rusbruk enn i ditt tilfelle.» Hun ser på deg over innfatningen og fortsetter:
«Dårlig hud. Stygt hår. Dårlige resultater av vanlig trening. En tendens til overvekt og ufordelaktig fettfordeling. Grubling over det interpersonlige.» Legen lukker boken, men nevner i fleng. «… en følelse av ikke å bli forstått eller å ikke alltid forstå andre er også veldig utbredt. I sosiale situasjoner har disse pasientene også gjerne en tendens til å si…» Hun veier ordene, «litt dumme ting? Jeg vet ikke om du kan kjenne deg igjen i det. Andre vil ofte oppfatte dem som litt lite gjennomtenkte, eller for å bruke et mer folkelig begrep – teite.» Hun tar en pause og ser på deg med et åpent blikk som skal signalisere at spørsmål og innvendinger en velkomne. Men alt hun sier stemmer, så du har ingen.
«Som du forstår er det en sammensatt sykdom. Heldigvis er det enkelt å behandle.»
«Hva kommer dette av?» spør du. Legen svarer at du ikke riktig mangler, men har et lite underskudd av en spesifikk undertype av en nevrotransmitter, antagelig på grunn av en mikrodelesjon på et gen som koder for et enzym som bryter ned et enzym som bidrar i nedbrytningen av nevnte nevrotransmitter. Du spør ikke mer og slår deg til ro med denne forklaringen.
«Behandlingen,» forklarer hun, «er en liten, myk kapsel om morgenen, og en glatt, lang kapsel før du legger deg.» Hun forklarer at de symptomene hun har nevnt nå, vil bli mindre fremtredende, og sannsynligvis helt borte de neste månedene. Behandlingen varer livet ut.
« – og,» tilføyer hun, «Du vil antagelig også merke at huden din blir glattere i løpet av noen dager, og at puppene dine vokser en størrelse eller to det neste halvåret.»
Du svarer at dette var mye å ta innover seg på en gang, og hun svarer at det er forståelig, men at ubehaget du kjenner vil forsvinne nå. Du reiser deg, samler sammen tingene dine i hånden når du skal gå derfra. På vei ut av kontoret stopper hun deg.
«Før du går, vil jeg bare si at jeg syns du har vært tapper,» sier hun.
«Dette er ingen sykdom å ta lett på. Det er et under at du har gått såpass lenge uten å få diagnosen. Det er få som klarer seg så godt som du gjør. Du har virkelig klart deg bra med tanke på forutsetningene dine. Vær stolt av dette.»
Når du kommer hjem, ringer du til foreldrene dine. «Det var bare en mikrodelesjon hele tiden,» forteller du entusiastisk i telefonen.
«Så nå vet dere det. Hvorfor jeg var som jeg var.» Foreldrene dine blir glade over å vite at det ikke var deres skyld at du ble som du ble. Dere er enige om at dere er lettet. De tilgir deg. Du sier god natt og legger på. Det er helt stille i leiligheten. Du er kald på føttene. Vaskemaskinen gir fra seg et muntert pip. Du henger opp de våte plaggene på en hensiktsmessig måte så de avgir minst mulig fukt. Du pusser tennene, fire ganger førti strøk, du børster og fletter håret og tar på fuktighetskrem. Før du sovner svelger du en glatt, avlang kapsel med et glass kaldt vann. Kapselen vrikker seg nedover spiserøret ditt og selv om det føles litt ekkelt akkurat nå, vet du at det vil gjøre godt.
av Kjersti Halvorsen
