Gutt og jente, mann og kvinne. Vi fødes som ett av to, eller midt i mellom – men hvem vi blir i møte med andre, er ikke nødvendigvis gitt.
Tekst: Hanne Gotaas Fredum
Illustrasjon: Victoria Haallman Hamre
«choisir, c’était renoncer pour toujours, pour jamais, à tout le reste – et la quantité nombreuse de reste demeurait préférable à n’importe quelle unité» (Gide, 1879/1925, s. 68). Sitatet er hentet fra André Gides prosadikt Les Nourritures Terrestres, der Gide fremholder at et valg innebærer å gi slipp på resten, selv om resten er mer ønskverdig enn den enheten man velger. Det ikke så ubetydelige skillet mellom de engelske termene gender og sex, reflekteres i valget slik Gide beskriver det: Mens sex viser til den biologiske distinksjonen mellom mann og kvinne, brukes gjerne gender som en eufemisme til sex, for å trekke frem de sosiale og kulturelle faktorene som spiller inn i de dynamiske konseptene maskulinitet og feminitet, samt hvordan disse konseptene relateres til en persons kjønnsidentitet (Ruble, Martin & Berenbaum, 2006; Simpson & Weiner, 1989b, 1989c). På norsk har vi ikke egne begreper for å beskrive gender-sex-distinksjonen. I stedet benevner vi dette skillet med sosialt og biologisk kjønn. I distinksjonen mellom gender og sex, mellom det sosiale og det biologiske, ligger det en antagelse om at sosialt kjønn ikke er gitt, og dermed kan være underlagt et valg. Om ikke et bevisst valg, så i det minste et valg i form av frihet til å definere ens personlige opplevelse av kjønn, ikke som en enhet, men som en kompleks og rommende helhet.
I distinksjonen mellom gender og sex, mellom det sosiale og det biologiske, ligger det en antagelse om at sosialt kjønn ikke er gitt, og dermed kan være underlagt et valg.
Fra franske forfattere til feminisme på 1970-tallet
Kjønnsidentitet kan defineres som hvordan en person forstår og subjektivt relaterer seg til å være mann og kvinne – eller å ha maskuline og feminine trekk («Gender identity», 2017; Ruble et al., 2016). Historisk kan forskning på kjønnsutvikling generelt deles inn i to hovedtradisjoner ut fra det teoretiske standpunktet i arv og miljø-debatten: en biologisk tradisjon, som har gått fra å være deterministisk til å se atferd som en interaksjon mellom biologiske og sosiale faktorer; og en sosial og kognitiv tradisjon, hvis forskere har vært uenige om det relative bidraget til det sosiale miljøet og kognitive utviklingsfaktorer (Zosuls, Miller, Ruble, Martin & Fabes, 2011; Ruble et al., 2006). Når det gjelder kjønnsidentitet har forskningen generelt fokusert på kognitive eller affektive aspekter, med unntak av noen som har forsøkt å integrere modeller for sosialisering og kognitiv utvikling under en teoretisk paraply (f.eks. Tobin et al., 2010; Zosuls et al., 2011).
Frem til midten av 1970-tallet ble en persons kjønnsidentitet definert ut fra hans eller hennes plassering på en bipolar dimensjon, med maskulinitet og feminitet i hver sin ende. Men i 1974, hevdet imidlertid Sandra Bem at en konseptualisering av kjønnsidentitet som ikke gjør det mulig for en person å definere seg som både maskulin og feminin, er feilslått konseptualisering (Martin, Cook & Andrews, 2017). I stedet foreslo Bem (1974, 1975) en ny tilnærming som beskrev maskulinitet og femininitet langs to separate dimensjoner, og som gjorde det mulig for personer å ha «a mixed or androgynous self-concept … [and] engage freely in both masculine and feminine behaviors» (Bem, 1975, s. 635). Atferdsmessig tilpasning var et av kjernekonseptene til androgyni, og man tenkte seg at denne fleksibiliteten igjen var knyttet til god psykologisk helse og tilpasning. Dette medførte at personer som var begrenset i sitt atferdsmessige repertoar (dvs. bare utførte stereotypisk maskulin eller feminin atferd) ble ansett som rigide, og de fikk dermed et dårligere utgangspunkt enn sine androgyne motparter (Bem, 1975; Bem & Lenney, 1976; Martin, Cook & Andrews, 2017). Blandede resultater og utfordringer knyttet til hvordan man skulle måle og analysere androgyni i løpet av de påfølgende tiårene, førte imidlertid til at man mistet interesse for ideen om at en androgyn kjønnsidentitet kunne være assosiert med bedre sosial tilpasning og positive helsemessige utfall (Martin, Cook & Andrews, 2017).
I det siste har det oppstått en ny bølge med forskning på androgyni. Det er i lys av denne bølgen at det er aktuelt å gi konseptet en sjanse til.
En ny modell for kjønnsidentitet
Begrepet androgyni kan defineres på flere måter. Det kan enten forstås med utgangspunkt i biologi, det vil si som en person hvis biologiske kjønn er både mann og kvinne, også kjent som hermafrodittisme (Simpson & Weiner, 1989a); eller det kan brukes innen psykologisk forskning for å beskrive en person hvis kjønnsidentitet er fleksibel i form av å være både maskulin og feminin (Bem, 1974). Det er den siste definisjonen som er interessant i den påfølgende diskusjonen.
Nylig utviklet Martin, Andrews, England, Zosuls og Ruble (2017) en dual identitetsmodell som, i likhet med Bem (1974, 1975; Bem & Lenney, 1976), ønsker å beskrive kjønnsidentitet langs to dimensjoner i stedet for den tradisjonelle endimensjonale maskulinitet-feminitet-tilnærmingen. Modellen foreslår fire ulike kategorier for kjønnsidentitet, som alle beskriver grad av subjektiv identifisering med begge kjønn: Own-gender similarity (Own-GS) omfatter personer som i stor grad identifiserer seg med eget kjønn, men ikke det andre; both-gender similarity (Both-GS) refererer til personer som identifiserer seg med begge kjønn; cross-gender similarity (Cross-GS) viser til personer som i høyere grad identifiserer seg med det andre kjønnet, ikke sitt eget; og low-gender (Low-GS) gjelder personer som ikke identifisere seg med noen av kjønnene. Den andre kategorien, Both-GS, likner Bems idé om androgyni, men konseptualiseres og måles på andre måter. Mens Bem forstår androgyni ut fra et fleksibelt atferdsrepertoar, frigjort fra stereotypiske kjønnsroller (Bem, 1974, 1975; Bem & Lenney, 1976), fremmer den duale identitetsmodellen at personer i Both-GS-kategorien både relaterer seg til og føler seg like begge kjønn (Martin, Andrews et al., 2017).
Androgyne barn har høyere sosial kompetanse, …
Et interessant funn fra den siste bølgen med forskning på kjønnsidentitet, er assosiasjonen mellom androgyni og sosial kompetanse. Da Martin, Andrews og kolleger (2017) utviklet den duale identitetsmodellen beskrevet over, fant de at barn i Both-GS-kategorien følte seg mer inkludert av jevnaldrende og i større grad forventet å bli inkludert av begge kjønn, sammenlignet med barn i de tre andre kategoriene. Sammen med barn i Own-GS-kategorien, ble de også vurdert som mindre sosialt nervøse og asosiale av foreldrene sine. De var også blant barna som hadde høyest selvtillit, selv om barna i Own-GS-kategorien skåret noe høyere på dette målet.
Forskerne oppdaget videre flere utviklingstrender blant barna, som var i alderen seks til ti år: Generelt, og på tvers av alder og kjønn, var følelsen av å være likt eget kjønn sterkest. Likevel sammenlignet alle barna seg med begge kjønn for å beskrive egen kjønnsidentitet. For guttene var disse trendene relativt stabile over tid, med en liten nedgang i rapportert identifisering med jenter fra seks- til ti-årsalderen. Motsatt trend var gjeldende for jentene, som i stedet viste økt fleksibilitet i identifiseringen med begge kjønn etter hvert som de ble eldre.
Det feminine har historisk sett vært nedvurdert og ansett som annenrangs i forhold til det maskuline. Herav har det vært mer akseptert for jenter å ha maskuline trekk, enn det har vært for gutter å ha feminine (Von Tetzchner, 2012). Følgelig kan det være at resultatene over reflekterer ulike sosialiseringsmekanismer for gutter og jenter; altså at gutter opplever mer press mot å føye seg etter kjønnsstereotypier enn det jenter gjør (Martin, Andrews et al., 2017).
–
Flere har sett på linken mellom kjønnsidentitet og sosial kompetanse. Bukowski, Panarello og Santo (2016) oppnådde lignende resultater som forskerne bak den duale identitetsmodellen, da de fant en assosiasjon mellom det å like og bli likt av jevnaldrende av begge kjønn og nivå av sosial kompetanse og funksjon. Med utgangspunkt i at barn foretrekker jevnaldrende av samme kjønn (Maccoby, 1998), argumenterer forskerne for at jevnaldrende relasjoner må være en særdeles kjønnet opplevelse. Dermed kan barns erfaring med jevnaldrende av eget og motsatt kjønn, være et uttrykk for hvordan de relaterer seg til maskuline og feminine egenskaper.
På bakgrunn av denne antakelsen, fant Bukowski og kolleger (2016) at barn som var likt av og likte begge kjønn, i større grad uttrykte selvoppfattet sosial kompetanse, sammenlignet med barna som likte og var likt av bare den ene gruppen eller ingen av dem. I tillegg ga barna som fremviste androgyn liking, uttrykk for høyere nivåer av sosial velvære og funksjon.
… de har flere venner, …
Funnene beskrevet over kan linkes til forskning på barns vennskap som ble gjort på 1990-tallet. Kovacs, Parker og Hoffmann (1996) fant at blant barn i alderen åtte til ti år, ble barna som også hadde venner av motsatt kjønn i større grad akseptert av sine jevnaldrende, sammenlignet med barn som bare hadde venner av samme kjønn. I tillegg til at de androgyne barna også hadde flere venner totalt, hadde de ofte et større antall venner av samme kjønn enn barna som bare hadde venner av samme kjønn. Forskerne fant også at en liten gruppe barn, som primært hadde venner av motsatt kjønn, ble ansett som mindre populære, sammenlignet med begge de nevnte gruppene over.
To tiår senere fant Martin, Andrews og kolleger (2017) lignende trender blant barna i Both-GS-kategorien: Også disse barna hadde flere venner totalt, samt et noe større antall venner av samme kjønn, sammenlignet med barna i Own-GS-kategorien. Forskerne oppdaget også at barna i Cross-GS- og Low-GS-kategoriene viste lignende sosiale og atferdsmessige mønstre som barna som primært hadde venner av motsatt kjønn (Kovacs et al., 1996).
… og er generelt mer hjelpsomme.
Kovacs og kolleger (1996) sammenlignet også barn med og uten venner av motsatt kjønn, ut fra mål på hjelpsomhet og aggresjon. Resultatene viste at barn med venner av motsatt ble rangert som mer hjelpsomme av sine jevnaldrende, sammenlignet med barna med bare venner av samme kjønn. Det var ingen signifikant forskjell mellom disse to gruppene når det gjaldt aggresjon. Den tredje gruppen, barn som primært hadde venner av motsatt kjønn, ble imidlertid oppfattet som både mindre hjelpsomme og mer aggressive av sine jevnaldrende.
Annen forskning, som har undersøkt linken mellom aggresjon og sosial tilhørighet, har kommet fram til sammenlignbare resultater. Ved hjelp av de samme fire kategoriene som i den duale identitetsmodellen (Martin, Andrews, et al., 2017), fant Andrews, Martin og Gallagher (2016) at Both-GS-barn viser mer kjønnsnormativ aggresjon enn ikke-kjønnsnormativ aggresjon – det vil si fysisk aggresjon blant gutter og relasjonell aggresjon blant jenter (Maccoby, 1998). Men bruken av fysisk aggresjon relativ til relasjonell aggresjon, var imidlertid lavere blant gutter i Both-GS-kategorien, sammenlignet med guttene i Own-GS-kategorien. Med andre ord, Both-GS-gutter viste bare marginalt mer fysisk enn relasjonell aggresjon.
Et mer egalitært samfunn gjennom løsere kjønnskategorier
Andre viktige funn adresserer forholdet mellom androgyni og mellomgruppe-atferd. I den allerede diskuterte studien til Martin, Andrews og kolleger (2017), fant forskerne at barna i Both-GS-kategorien hadde færre negative holdninger til det motsatte kjønnet, i motsetning til Own-GS-barna, som foretrakk sitt eget kjønn. De fant også at jentene i utvalget generelt hadde mer negative holdninger til guttene enn hva guttene hadde til jentene.
Lignende resultater ble funnet i en studie som undersøkte konsekvensene av barns holdninger på mellomgruppeatferd, da de ble bedt om å vurdere tegninger tilsynelatende laget av jevnaldrende gutter og jenter. Resultatene tydet på at barn som var fleksible i sine kjønnsstereotypier, og som uttrykte færre negative holdninger til det motsatte kjønn, var mer positivt innstilt til tegningene laget av det motsatte kjønn (Halim, Ruble, Tamis-LeModa, Shrout & Amodio, 2017). Videre hadde jentene flere negative holdninger til guttene enn vice versa, noe som er konsistent med resultatene til Martin, Andrews og kolleger (2017).
Mer røffhet og fysisk aggresjon i gutters lek kan forklare hvorfor jenter har flere negative holdninger mot gutter (Maccoby, 1998; Von Tetzchner, 2012). Derfor er det interessant at Andrews og kolleger (2016) fant at androgyne gutter bare viser marginalt mer fysisk enn relasjonell aggresjon, sammenlignet med ikke-androgyne gutter. Androgyni kan på den måten sies å bidra til mer et kjønnsnøytralt aggresjonsmønster, som igjen legger til rette for mer lek mellom kjønnene.
Androgyne barn har erfaring fra to kulturer
Trendene beskrevet over er karakterisert av en viktig faktor: Fordeler assosiert med fleksibilitet i kjønnsidentitet og vennskap, forutsetter identifikasjon med – og venner av – samme kjønn. Altså: Barn som opplever at de utelukkende identifiserer seg med det motsatte kjønn, og/eller bare har venner av det motsatte kjønn, later ikke til å ha det samme utbyttet. Dette er i tråd med tidligere funn, som antyder at det å føle seg som et typisk eksemplar av sitt eget kjønn er assosiert med høyere nivåer av sosial kompetanse og selvtillit (Egan & Perry, 2001). Det å i tillegg oppleve identifikasjon og likhet med det motsatte kjønn, kan forklare hvorfor androgyne barn rapporterer enda høyere tro på egen sosial kompetanse.
Basert på Maccobys (1998) antakelse om at gutter og jenter representerer to separate kulturelle grupper – med ulike normer og preferanser for lek og aggresjonsuttrykk, samt andre former for sosial atferd – kan det være at androgyne barn har tilgang på et større atferdsrepertoar i kraft av at de deltar i begge kulturene. Monokulturelle, eller ikke-androgyne barn, deltar bare i halvparten av det potensielle sosiale nettverket (Bukowski et al., 2017). Følgelig kan androgyne barn, som ser forbi forutsetninger knyttet til eget kjønn, mene at de er mer sosialt kompetente enn barn hvis preferanser holder seg på den sikre siden av kjønnsrelaterte normer.
Monokulturelle, eller ikke-androgyne barn, deltar bare i halvparten av det potensielle sosiale nettverket
–
Den duale identitetsmodellen (Martin, Andrews, et al., 2017) åpner for nye tilnærminger til konseptet androgyni og kjønnsidentitet generelt. Ikke minst åpnes det opp for bredde og toleranse for hvordan personer definerer, forstår og uttrykker egen kjønnsidentitet. En utvidelse av kjønnsidentitetskategorier vil sende et signal om aksept til personer som ikke ønsker å definere seg ut fra et unidimensjonalt maskulinitet-feminitet-postulat – slik at ingen tvinges til å velge innenfor rammene av et enten-eller.
Hanne Gotaas Fredum går 6. semester på profesjonsprogrammet i psykologi.
Referanser
Andrews, N. C. Z., Martin, C. L. & Gallagher, A. M. (2016). On the association between self-reported own-and other-gender similarity and the use of physical and relational aggression in sixth grade children. Archives of sexual behavior, 45(7), 1817-1826.
Bem, S. L. (1974). The Measurement of Psychological Androgyny. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 42(2), 155-162.
Bem, S. L. (1975). Sex Role Adaptability: One Consequence of Psychological Androgyny. Journal of Personality and Social Psychology, 31(4), 634-643.
Bem, S. L. & Lenney, E. (1976). Sex Typing and the Avoidance of Cross-Sex Behavior. Journal of Personality and Social Psychology, 33(1), 48-54.
Bukowski, W. M., Panarello, B. & Santo, J. B. (2017). Androgyny in liking and in being liked are antecedent to well-being in pre-adolescent boys and girls. Sex Roles, 76(11-12), 719-730.
Egan, S. K. & Perry, D. G. (2001). Gender identity: a multidimensional analysis with implications for psychosocial adjustment. Developmental psychology, 37(4), 451-463.
Gender identity (2017). I Encyclopædia Britannica. Hentet fra http://academic.eb.com/levels/collegiate/article/gender-identity/36351
Gide, A. (1925). Les Nourritures Terrestres. Paris: Gallimard. (Originalutgaven publisert i 1897.)
Halim, M. L. D., Ruble, D. N., Tamis‐LeMonda, C. S., Shrout, P. E. & Amodio, D. M. (2017). Gender attitudes in early childhood: Behavioral consequences and cognitive antecedents. Child Development, 88(3), 882-899.
Kovacs, D. M., Parker, J. G. & Hoffman, L. W. (1996). Behavioral, Affective, and Social Correlates of Involvement in Cross‐Sex Friendship in Elementary School. Child Development, 67(5), 2269-2286.
Maccoby, E. E. (1998). The two sexes: Growing up apart, coming together. Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press
Martin, C. L., Andrews, N. C. Z., England, D. E., Zosuls, K. & Ruble, D. N. (2017). A Dual Identity Approach for Conceptualizing and Measuring Children’s Gender Identity. Child Development, 88(1), 167-182.
Martin, C. K., Cook, R. E. & Andrews, N. C. Z. (2017). Reviving Androgyny: A Modern Day Perspective on Flexibility of Gender Identity and Behavior. Sex Roles 76(9), 592-603.
Ruble, D. N., Martin, C. L. & Berenbaum, S. A. (2006). Gender development. I N. Eisenberg, W. Damon, & R. N. Lerner (red.), Handbook of Child Psychology: Vol. 3, social, emotional, and personality development (6. utg., s. 858-932). Hoboken: Wiley.
Simpson, J. A. & Weiner, E. S. C. (red.) (1989a). Androgyny. I The Oxford English Dictionary (2. utg,, Vol. I, s. 452). Oxford: Clarendon Press.
Simpson, J. A. & Weiner, E. S. C. (red.) (1989b). Gender [Def. 3b]. I The Oxford English Dictionary (2. utg., Vol. VI, s. 428). Oxford: Clarendon Press.
Simpson, J. A. & Weiner, E. S. C. (red.) (1989c). Sex [Def. 1a]. In The Oxford English Dictionary (2. utg., Vol. XV, s. 107). Oxford: Clarendon Press.
Tobin, D. D., Menon, M., Menon, M., Spatta, B. C., Hodges, E. V. & Perry, D. G. (2010). The intrapsychics of gender: a model of self-socialization. Psychological Review, 117(2), 601-622.
Von Tetzchner, S. (2012). Utviklingspsykologi (2. utg.). Oslo: Gyldendal Akademisk forlag.
Zosuls, K. M., Miller, C. F., Ruble, D. N., Martin, C. L. & Fabes, R. A. (2011). Gender development research in sex roles: Historical trends and future directions. Sex roles 64(11), 826-842.
