Var jeg på mitt mest ekte som barn?

Et interessant og omfattende spørsmål, for hva er ekthet? Det første jeg tenker på er umiddelbarhet, at det er et umiddelbart samsvar mellom det indre og det ytre. Som når barn uten filter uttrykker det de er fylt av, og skriker etter godteri eller med høy, klar stemme spør på bussen ”Mamma, hvorfor har den damen så rar nese?”. Men hvis vi som voksne var umiddelbare på samme måte som barn, ville det ikke oppleves som ekte, men som uregulert. Ekthet hos voksne er mye mer komplisert enn ekthet hos barn – vi skal fungere i en verden av mange hensyn og krav – men det betyr ikke at vi ikke kan være ekte som voksne.

Likevel: Mange voksne strever med å gi uttrykk for hva de mener, føler og trenger. Du kan være usikker på din egen rett til å ta plass i det sosiale livet, redd for å støte andre eller for å ikke bli likt. Mange i vår kultur holder kortene altfor tett til brystet, og viser fram lite av sitt ekte ”jeg”. Mens andre kan være altfor slepphendte med sin egen ufiltrerte virkelighet. «Å være seg selv” er ikke det samme som å buse ut med alt, uten å tenke seg om og ta hensyn. Det er ikke så enkelt å være «ekte», ihvertfall ikke når vi er blitt voksne og må ta mange hensyn på èn gang.

Men også barn kan holde kortene sine for tett, hvis omsorgspersonene ikke er sensitive for barnets behov. Et lite barn som ikke får sine behov imøtekommet begynner å skjule behovene. Barnet vil kanskje framstå som mestrende og selvstendig, men er redd og fortvilet på innsiden. Eller som ekstremt klengete på den voksne, selv om det egentlig har mest lyst til å leke med de andre barna. Dette kalles utrygg tilknytning, og er ikke «ekte» atferd, hvis ekthet betyr samsvar mellom det indre og det ytre. Men det er jo ekte i form av å tilpasse seg det som blir tilbudt, det tilsynelatende selvstendige barnet tilpasser seg den voksnes utilgjengelighet, det klengete barnet tilpasser seg den voksnes usikkerhet eller ustabilitet, veldig enkelt sagt. Her ligger kimen til det Donald Winnicott kalte det falske selvet, som skjuler det sanne selvet, for å tilpasse seg den omsorgen som sparsomt er tilgjengelig.

Innerst i sjelen er vi kanskje ekte uansett. Vi har alle en ”jeg-følelse” som etableres tidlig i barndommen, og som kjennes ganske lik gjennom livet. Jeg er meg, lissom. Det å uttrykke ”meg” på en måte som føles ekte, er trolig mer avhengig av relasjonene vi er i, enn av alder. Med noen føler vi oss frie og umiddelbare, med andre oppstår det en tvungenhet. Noe av det viktigste for livskvaliteten er å ha noen relasjoner hvor vi føler oss fri og kan vise fram en god del av vårt sanne selv, altså føle oss nogenlunde ekte. Men ektheten betyr ikke å være uten filter. Jeg kan, i likhet med barnet, tenke at damen har rar nese, men jeg sier det ikke høyt foran henne, og føler meg selvsagt ikke uekte av den grunn, bare som en voksen med vanlig folkeskikk.

Guro Øiestad er forfatter og førstelektor ved Psykologisk institutt.