Vår viscerale verden

Skrevet av Stefan Hjort 

InHjernen er utbygget i naturen, og er derfor innstilt på å se natur rundt seg. Før imiterte bygninger naturen, men mange har sluttet med det. Kanskje derfor synes mange moderne bygg så unaturlige.

Jeg liker, av og til, å ta en iskaffe fra Tine: men hvorfor? Kanskje er det det å gripe rundt en kald kartong, som har litt utgående sider… den tilbyr seg så villig til hånden. Cappuccinovarianten jeg drikker, er dekorert med et rutemønster, med svarte, grå, og hvite ruter. Men den smaker bare helt ok. Hvis kaffen var i glass, og jeg fikk valget mellom Tine i det ene, og en kaffe fra Tim Wendelboe i det andre, ville jeg, uten å nøle, valgt det siste. Jeg føler derfor at jeg drikker tingen, ikke kaffen. Marx hadde sagt jeg drev med kommoditetsfetisjime. Og ville være enkel av og til, det er litt det, også.

Lag av estetisk opplevelse
Vi kan plukke fra hverandre det lille gestaltet ved å se på dens tre «emosjonelle lag», et rammeverk Don Norman introduserer i Emotional Design. Det første laget er det viscerale – det er førsteinntrykket og følelsesappellen – kartongens myke form, rutete mønster, og uanstrengte positur. Det andre er det atferdsmessige, som dreier seg om funksjonalitet og brukervennlighet. Jeg har vært borti iskaffe på flasker med kork, for eksempel, og de kan man synes er lettere å ha med å gjøre. Det tredje laget, til slutt, er det reflekterende, der identitet, minner, og holdninger er. Man kan foretrekke Tine over andre merker, for eksempel, fordi det føles som ditt.

Jeg er interessert i det første laget: det viscerale.

Norman gjør et eksempel av noen tekanner han har hjemme. En er Jacques Carelmans «Tekanne for masochister», som har hank og tut på samme side. En annen er fra firmaet Ronnefeldt. Den kan lene seg på baken ved hjelp av en liten pedal; i denne posisjonen tilbereder man teen, ved å legge bladene på en liten hylle. Når teen har stått ferdig, setter man kannen tilbake i dens stående posisjon. Men Norman bruker aldri disse. De står bare i hyllen over vasken hans, og ser hyggelige ut.

Viscerale fasader
Fasader er et eksempel på noe som er der, tilsynelatende, bare for å gi visceral nytelse. Før pleide de å være fulle av dekorasjon. Taket hadde en gavl, og en gesims under, en forseggjort vindusramme, med relieff under karmen, og listverk som gjorde gapene i fasaden interessante.

Disse delene etterligner naturen, som vi skal snart se. Våningshus har ikke så innfløkte fasader, men er bygget i naturlige materialer, som leire, halm, tømmer, bambus, eller stein, og får derav behagelige mønstre på de minste skala – i steinets korn og treverkets fiber. De harmonerer også med sine miljø – som også er i naturen – være det en norsk gressholme, eller karrig zambisk savanne.

Nevropsykologiske og kognitive funn har indikert at det er et informasjonssystem i hjernen som prosesserer natur – det såkalte naturlige informasjonssystemet (NIS). Det hender at folk mister all sin kunnskap om dyr og planter etter et hjerneslag. Videre har folk på tvers av kulturer samme «naive biologi». Man føler at dyr og planter har «essenser», og man kategoriserer dem likt. NIS’ naturlige perseptuelle input er et naturlig objekt – for eksempel, en slange. Men NIS kan også aktiveres av ting som tilfredsstiller dens minstekrav til form – for eksempel, en pinne, på bakken i skogen. En hvit trønderlån med gresstak stimulerer NIS. Det gjør også en fasade på Sagene, og håndtakene på døren til Kaffebrenneriet i Universitetsgata, som fremstiller løveansikter.

Noen fasader kan også stimulere NIS via en type fraktal symmetri. Fraktaler er ting som ligner seg selv på hvert nivå av forstørrelse. Trær, for eksempel, er fraktaler: Fra stammen vokser grener, hvorfra strekkes mindre grener, og kvister vokser fra disse igjen. Klassiske bygg har et entablement mellom søylerekken og taket; entablementet kan deles inn i arkitrav, frise, og gesims; disse kan deles opp i tre atter nye deler. Gjennom hele hierarkiet er forholdstallet det samme – 2,7. Man antar at grekerne først bygget i tømmer, og i stein etter hvert. Kolonnene, entablementet, og taket var en gang tømmerstrukturer. Egyptiske kolonner var på sin side inspirert av papyrusplanter. Kanskje er klassiske bygg så fine fordi de ligner seg selv på flere skalaer samtidig; nettopp fordi de imiterer naturen. Gotiske bygg kan være tiltrekkende av samme grunn. Fasaden på Notre-Dame har sett med doble vinduer, som er høyest øverst, og minst nederst; går man nærmere, ser man mønsteret rundt vinduet. Enda nærmere ser man de små piggene på et spir ved siden av (Joye, 2006; 2007).

Det er ikke ende på detaljer, og man kan se for seg at alle disse tegnene sammenlagt stimulerer NIS. Detaljrikdommen er akkurat passe for våre øyne; vi liker nemlig best et middels nivå av visuell kompleksitet. Ikke for lite eller for mye, men cirka så mye detaljrikdom som våre forfedre i Afrika så rundt seg (Coburn et al, 2017).

Meningen med ornamenter
Arkitekten og teoretikeren Christopher Alexander skriver i sin tome A Pattern Language at ornamenter fødes av vår naturlige begeistring og elskov for gleden i en bygning (1977). Ikke bare det, de har en funksjon, som bygningen må ha, på samme måte som den trenger dører og vinduer. Ornamenter er der for å veve sammen deler av noe, være det et byggverk, eller teppe. De forbinder flater, slik at hver del blir simultant figur og grense, på flere nivåer samtidig, helt ned til de mindre strukturene i materialene selv – i fiberen i tømmer eller kornet i stein.

Ornamenter fyller gap på alle skala – derfor er de ofte å finne rundt kantene på dører og vinduer, men også på kjøkkenet, på veggen og i taket – «overalt hvor det er kanter mellom ting som er utilstrekkelig knyttet sammen, hvor materialer eller objekter møtes, og hvor de endrer seg» (Alexander, 1977). Ornamenter, med andre ord, gjør ting hele. Man kan jo overdrive, og putte dem steder der grenser, og figur-grunn-forhold allerede er godt definerte – Alexander anbefaler å se etter steder som trenger ekstra «bindingsenergi», der det rett og slett er ganske tomt.

Det er altså feil å tenke at ornamenter bare er overflødige, eller at de irriterer øynene med unødvendig data. Passe mengder er engasjerende, og i det hele tatt hyggelige. Man må bare passe på å ikke rote det til med dissonerende elementer.

Rot og orden
Sarah Perry skriver om rot i blogginnlegget «Tendrils of Mess in our Brains» på Ribbonfarm (2017). Hun sier at rot er «intimt, hemmelighetsfullt, nokså skammelig». Å få skrivebordsrotet sitt sett av andre kan være like flaut og upassende som å vise nakenbilder… om ikke mer!

Man kan tenke at rot er fraværet av orden. I informasjonsteori er Shannons entropi et mål på dette, i form av komprimerbarheten til et datasett. Et kvadrat av prikk like, hvite piksler har maksimal orden, og dermed minimal entropi – man trenger knapt én byte for å gjenskape bildet. Tilfeldig strødde piksler har på den annen side maksimal entropi: Hver piksel må spesifiseres hver for seg.

Perry viser til at hus av stein ikke blir til rot, men til pene ruiner. Hus som har materialer med høy orden, som rigid skum, forfaller skikkelig, derimot. Miljøvennlige byggematerialer, som miksturer av betong og gress, hamp, eller tømmer, vil jeg ikke tro blir rotete. Som jeg var inne på i sted kan man se spor og flekker i dem, på mindre skala.

Rot er altså ikke det samme som entropi. Rot er heller en kakofoni av ordener, eller, intensjoner om orden, som er i konflikt med hverandre, være det maling som flasser av plast, eller en søppeldynge. Orden kan være disiplinerende. Folk som bor i hus bygget av modernisten Le Corbusier, forteller de at de måtte kvitte seg med alt de eide som ikke var «essensielt», som utsmykkede møbler og komfortable lenestoler, for å kunne bo der.

Unaturlige bygninger
Moderne bygg er i den detaljfattige enden av skalaen. De er sjeldent dekorert, og er ofte bygget i homogene materialer uten underdelinger. Derfor ser de også svært unaturlige ut. Helt i enden av skalaen er fengsler, som er straffende kjedelige for sansene.

Moderne bygg er i den detaljfattige enden av skalaen. De er sjeldent dekorert, og er ofte bygget i homogene materialer uten underdelinger.

Man kan spørre seg hva som har skjedd. Wolff et al. (1999) fant at mennesker bokstavelig talt har mistet vokabularet for naturen: Fra 1500- til 1800-tallet økte bruken av ord som refererte til trær, men frekvensen gikk ned deretter, sammen med ordenes presisjon; det samme fant de for folkeligbiologiske ord som fugl, gress, og blomst, mens bruken av ikke-biologiske ord som bøker, klær, og møbler, økte.

Med denne naturamnesien som bakteppe, kom modernistiske arkitekter på banen i forrige århundre. Le Corbusier, for eksempel, avskydde ornamenter. For ham var bygninger «maskiner», eller geometriske former. Han sa at han var «besatt med den hvite fargen, kuben, sfæren, sylinderen, og pyramiden… Ta til pisken, de som er uenige». En av de urealiserte prosjektene hans bestod i å jevne et historisk byggområde med jorden, og reise der identiske, X-formede highrisebygg der i stedet.

Anekdotene om hans emosjonelle fravær, repetitive oppførsel, og fiksering med betong, har fått en psykiater til å tilskrive ham autismespekterforstyrrelse (Sussman og Chen, 2017). Arkitektene Walter Gropius og Mies van der Roheled kanskje på sin side av posttraumatisk stressyndrom (PTSD) etter å ha tjenestegjort i første verdenskrig.

Å sette diagnoser på avdøde arkitekter kjennes veldig feil. Men det er interessant, fordi autismespekteret og PTSD henger sammen med en egen perseptuell stil, som prøver å unngå sensorisk overbelastning. Kanskje så de som hadde erfart første verdenskrig verden på en helt annen måte enn man gjorde i tidligere tider.

Nevroarkitektur
Det er kommet et interdisiplinært forskningsfelt, som strekker seg over nevrovitenskap, estetikk, og arkitektur, som prøver å forstå hva det er som gjør en bygning eller et interiør fint: nevroarkitektur (Coburn et al., 2017).

Man kan lage hypoteser ut fra miljøet vi vet våre forfedre levde i. Det var først smale skoger langs elveleier som ga dem ly, mat, skygge, og utsikt over nærområdene. Etter hvert utvandret de til savanner med gresskledde sletter, med trær og treklynger. Fra en knoll skuet vår formoder over et snirklete landskap isådd blomster, røffe busker, og skjellete fjell. I dette miljøet var hjernen utbygget. Jordbruket kom for en liten stund siden, og først nylig tok vi oss inn i en urban enklave, hvor vi nå sitter inni bygninger, 90 prosent av tiden.

Geografen Jay Appleton tenkte at hjernen lærte seg å reagere hedonisk på signaler om «prospekter» – blomster som hintet til fruktbar mark, dyrefauna vi kunne jakte, elver vi kunne drikke fra; og signaler om «tilfluktsmuligheter», som skyggen under en stor trekrone, der man kunne se, uten å bli sett. Tilflukt kommer godt med når man skal gjemme seg fra noe som vil drepe deg, eller bare ha litt privattid. Et attraktivt rom blir da en funksjon av antallet tilsynelatende overlevelsespromoterende trekk det inneholder.

Kanskje er det derfor det har seg at vi foretrekker, i snitt, en takhøyde på 3 meter. Standarden i Norge er 2,4 meter, men folk velger å punge ut for eldre leiligheter med høyere takhøyde, selv når de er dyrere å kjøpe, og holde varme. Et karnapp binder sammen prospekt og tilflukt med eleganse: Man kan se, uten å bli sett. I vinduer kan midtstolper og sprosser ha samme tilslørende effekt.  

I det hele tatt: Å bo nær grønne rom øker velvære. Bratman et al. fant at det å gå liten tur senket grubling, angst, og forbedret faktisk arbeidshukommelsen (2015). Chen et al. så til og med tegn til forbedret funksjonell konnektivitet (2016). Vi vet dette fra før av. Naturen er helbredende. Teorien om oppmerksomhetsrestaurering hevder at det er fordi vår endogene oppmerksomhet får hvile. I byer, derimot, må vi hele tiden filtrere for overflødige stimuli, fra lyder til neonskilt, og i samme slengen passe på å ikke bli påkjørt. Natur er derimot et teppe av passe interessante stimuli, som tar tak i vår eksogene oppmerksomhet.

Visceral bygging i fremtiden
20 millioner mennesker vil trenge nye hus i det 21. århundre på grunn av ekstremvær. Det vil komme flere husbobler, og nye hus med mindre karbonutslipp. Arkitekter bør så klart se til nevroarkitektur. Arker i vinduene, sprosser, gardiner som absorberer hete, eller en hage: Alt dette er hjernevennlig. Nevroarkitekter advarer spesielt mot den intellektualiserende dekonstruktivismen – altså arkitekter som sitter i sine elfenbenstårn og bruker bare synet, uten å ta hensyn til kroppen (Jelić et al., 2016).

Det kan nemlig være at fasader ikke er bare viscerale. Ting man kan ta på, som håndtak, kanter, eller gesimser, kan virke som tilbydelser (affordances), og på den måten, gjøre miljøet inviterende. Materialene bør være opake, og ikke minst behagelige å ta på, fordi skarpe, piggete, eller røffe objekter, kan virke ubehagelige.

Hvert rom bør møbleres med store og små stoler, myke og harde, noen gyngende, noen gamle, noen med armlener, andre uten, og noen av strå (Alexander, 1977). Folk kommer i forskjellige størrelser, og sitter på forskjellige måter. Vi velger også stoler etter humør; i ett humør er den store, tykke stolen perfekt; i et annet, en gyngestol. På en puritansk dag kan en rett stol funke; på en dekadent dag, en sakkosekk.

Vårt lille avlukke
Alexander konkluderer sin tome med å minne oss på at våre steder må føles som våre. Instinktet til å dekorere rakner i det alt blir homogent. Man må ikke tenke at moderne dekor bare er minimalisme, kaktuser, og «moderne kunst». Rom må fylles med ovale bilder av vår bestemor, støvet fra en vulkan i en liten flaske, og et piggete havskjell med havets humming ennå der inne. Men før jeg gjør noe av dette, tilbyr skrivebordet mitt meg å bli ryddet.

Referanser
Alexander, Christopher. (1977). A Pattern Language. Oxford University Press: New York.

Anderson, Darran. (2018). The Perils of Diagnosing Modernists. Citylab. Hentet fra https://www.citylab.com/design/2018/01/the-perils-of-diagnosing-modernists/551096/.

Berman, et al. (2008). The cognitive benefits of interacting with nature. Psychological Science, 19(12), 1207–12.

Bratman, et al. (2015). The benefits of nature experience: Improved affect and cognition. Landscape and Urban Planning, 138, 41–50.

Chen, et al. (2016). Enhanced functional connectivity properties of human brains during in-situ nature experience. PeerJ.

Coburn, et al. (2017). Buildings, Beauty, and the Brain: A Neuroscience of Architectural Experience. Journal of Cognitive Neuroscience, 29(9), 1521–1531.

Compton, Andrew. (2002). Fractals and picturesque composition. Environment and Planning B: Planning and Design, 29, s. 451–459.

Jelić et al. (2016). The Enactive Approach to Architectural Experience: A Neurophysiological Perspective on Embodiment, Motivation, and Affordances. Frontiers in psychology.

Joye, Yannick. (2006). An interdisciplinary argument for natural morphologies in architectural design. Environment and Planning B: Planning and Design, 33, 239–252.

Joye, Yannick. (2007). Fractal Architecture Could Be Good for You. Nexus Network Journal, 9(2), 311–320.

Norman, Don. (2004). Emotional Design. Basic Books: New York.

Vartanian et al. (2013). Impact of contour on aesthetic judgments and approach-avoidance decisions in architecture. PNAS, 110, 10446–10453.

Sussman og Chen (2017). «The Mental Disorders that Gave Us Modern Architecture». Common Edge. Hentet fra http://commonedge.org/the-mental-disorders-that-gave-us-modern-architecture/.

Wolff og Medin. (1999). Evolution and devolution of folkbiological knowledge. Cognition, 73, 177–204.