Skrevet av Rune Braaten
Hvem hadde ikke som liten drømmer om å spise sjokolade både morgen, middag og kveld? Som barn lengtet man enkelte ganger etter å bli voksen, slik at man selv kunne bestemme hva man skulle spise og ikke være tvunget til å svelge ned kålrot og andre vemmeligheter. Så våkner man en dag og er mer eller mindre voksen, i det minste voksen nok til å bo for seg selv og borte fra foreldrenes velmenende sunnhetstyranni. Men hva gjør man? Man spiser pliktskyldigst sine grønnsaker, selv om man som et voksent, selvstendig menneske har tilstrekkelig autonomi til å spise popcorn til middag hvis man ønsker det. Uten at man helt skjønner hvordan og hvorfor, er man plutselig blitt en av disse kjedelige voksentufsene som mener at å leve eventyrlig og farlig er det samme som ikke å spise opp gulrøttene.
Jakten på uavhengigheten
Jaha, så er man blitt voksen da, og lurer på hva som skal til for å sanke tilstrekkelig med voksenpoeng til å kunne kalle seg skikkelig voksen. Google har som kjent svaret på alt, men dersom man bruker søkeordet «adult» på Google får man i beste fall opp en lang liste med lenker til diverse «adult industry» nettsteder, og i verste fall en enda lengre liste over hvorfor man bør starte pensjonssparing. I jakten på gode råd står altså valget mellom det moralsk fordervelige og det gudsjammerlig kjedelige, med andre ord et speilbilde av den evige konflikten mellom de syv dødssynder og de syv kardinaldyder.
Fram til man er noen og tyve år gammel bruker man mye ressurser på å frigjøre seg fra foreldrene. Man investerer både mentalt og økonomisk i drømmen om å oppnå uavhengighet. Men ikke før er man fri som fuglen, så sørger mange for å skaffe seg nye lenker og begrensninger: Ikke så rent få bruker de første 25 årene på å frigjøre seg fra foreldrene, og de neste 25 årene på å binde seg til banken. Der foreldrene representerte overmakt og kokte grønnsaker, inntar huslånet til banken posisjonen som regulerende over-jeg. Ikke før var friheten funnet, så søker man altså å tape friheten ved å selge sjelen sin til hvitsnipp-djevlene i banken.
På toppen av det hele oppdager man etter hvert at man blir mer og mer lik sine foreldre ettersom tiden går. Personlighetstrekk er arvbare, noe man kontant avviste den tiden man var tenåring med tendenser til opposisjonell atferdsforstyrrelse og total overbevisning om at man hadde de teiteste foreldrene i hele verden. Men når man har vandret rundt i verden en stund, på jakt etter et selvstendig jeg, oppdager man til sin overraskelse og fortvilelse at man har blitt sin egen far eller mor – om ikke i skinn så i det minste i sinn.
Når får de voksne tid til å leke?
Hva skal man så bruke denne voksentiden til, nå som man ikke lenger er et tillitsfullt barn? Skal man bruke tiden til å snirkle seg videre gjennom Eriksons stadier av psykososial utvikling, med stadig tiltagende tafatt gammelmannsvrede? Er det bare å håpe at ventetiden til alderdommen ikke blir altfor langtekkelig og innholdsløs? Eller kan man sprite opp livsopplevelsen i voksentiden? Paradokset er at i den delen av livet da man har selvstendighet nok til å være fri og etter hvert har erfaring nok til å gjøre gode valg, så bruker man nesten tredjedelen av all tilgjengelig tid på inntektsskapende virksomhet. Jobben tar mye av kreftene og det er som regel forventet at man er til stede de beste timene av dagen, mens det fremdeles er lyst ute og fuglene synger om frihet. Skjønt, fuglene kvitrer egentlig ikke så mye om å være frie de heller; for det meste er det en høylytt masing om at «dette er mitt revir, og jeg vil gjerne ha en partner å bygge rede sammen med». Selv fuglene er altså mest opptatt av å etablere seg og holde bestanden og samfunnsordenen oppe.
Kirkefaderen Augustin ga en presis beskrivelse av den tapte barndommen i boken “Bekjennelser”, skrevet omkring år 400 e. Kr. Augustins betraktninger kan være en nyttig påminnelse om hvorfor det kanskje ikke er så viktig å være så travelt opptatt med å samle voksenpoeng:
«Når jeg ikke fikk min vilje, enten det var fordi jeg ikke ble forstått, eller fordi det jeg ønsket meg var skadelig, så ble jeg sint på de voksne, som ikke ville føye seg, de som var fri og ikke ville tjene meg.
Likevel gjorde jeg ofte den synd å skrive, lese eller tenke mindre over leksene enn de krevde av meg. Det var ikke hukommelse eller vett det skortet på, Herre, det hadde du i nåde gitt meg nok av etter alderen. Jeg hadde lyst til å leke, og så ble jeg straffet av folk som selv gjorde akkurat det samme – bare at de voksnes lek kalles forretninger!»
Rune Braaten går 11. semester på profesjonsstudiet i psykologi
Kilder:
Augustinus, A., & Hjelde, O. (2008). Bekjennelser (Bokklubbens kulturbibliotek). Oslo: Bokklubben
Lerner, R. (2002). Concepts and theories of human development (3rd ed.). Mahwah, N.J: Lawrence Erlbaum.
