– Jeg var livredd for å bli avslørt. Jeg var sikker på at jeg var syk eller ødelagt. At noe hadde gått galt da kroppen min utviklet seg.
Sitatet er hentet fra et leserinnlegg skrevet av en 22 år gammel jente i Bergens Tidende i år. Hun beskriver hvordan hun helt siden puberteten følte en dyp skamfølelse knyttet til sitt underliv. Hun var overbevist om at det var både unormalt og stygt. Denne overbevisningen begrenset hvilke aktiviteter hun ville delta på, og førte videre til engstelse og depresjon. I mangel på kunnskap og kjennskap til normalvariasjonen i kvinners underliv, trodde hun at intimkirurgi var den eneste løsningen. Først da hun fikk beskjed om at hun slettes ikke var ødelagt eller avvikende, kunne hun ta tilbake kontrollen over sitt eget liv – uten skamfølelsen.
Hva er skam? Skam, stolthet, skyldfølelse og dårlig samvittighet er eksempler på selvrefererende emosjoner som kjennetegnes ved at de er rettet mot ens eget selv. De kan først uttrykkes når barn har utviklet en viss selvforståelse, slik at de kan forestille seg hva noen andre må tenke om dem. Skam oppstår hvis man føler at man har brutt andres idealer, forventninger og krav. Skam er en følelse av at noe er galt med hvem man er, mens skyldfølelse og dårlig samvittighet skyldes noe man har gjort. En slik skam, som er rettet mot hele ens person, beskrives også som dyp skam i psykoterapeutisk forskning.
Ettersom skam ikke er en medfødt følelse, har den heller ikke noe universelt uttrykk, slik som eksempelvis frykt, glede og sinne. Barn er vanligvis langt oppi skolealder før de kan gjenkjenne uttrykk for skam hos andre og attribuere følelsen riktig. Kompleksiteten kan forklare noe av den manglende forskningsinteressen, en annen forklaring kan ligge i at skam ikke er en kommunikativ emosjon som er lett tilgjengelig. Vi er ikke vant med å sette ord på følelsen, og ønsker heller ikke å snakke om den. I skamfølelsen ligger en forventning om å bli møtt med avsky og forakt, og angsten for å bli «avslørt» er ofte overhengende.
Som alle andre emosjoner, har også de selvrefererende emosjonene en funksjon. De fungerer selvregulerende, ved at vi tilpasser vår atferd slik at vi unngår de ubehagelige følelsene. På denne måten tilpasser vi oss de sosiale normene i samfunnet vi lever i, også når vi ikke blir observert av andre. En slik skam kalles for sunn skam, fordi den oppfyller skamfølelsens funksjon. Det er først når følelsen tar overhånd og preger hverdagen på en negativ måte at skamfølelse blir problematisk.
I løpet av barndommen internaliserer vi det vi oppfatter som riktige spilleregler, og dersom vi selv eller andre bryter disse, reagerer vi spontant. Denne internaliseringen skjer ubevisst, slik at vi føler at det er våre egne krav og holdninger vi lever etter. Jeg mener for eksempel sterkt at dødsstraff er galt, at selvbestemt abort er riktig og at vi burde spise mindre kjøtt. Men dette er jo ikke holdninger jeg selv har skapt, det er holdninger jeg har plukket ut og valgt fra det mitt samfunn har å tilby meg. På samme måte internaliserer vi forventninger til hvordan vi burde være. Her vil det være individuelle forskjeller i hvor strenge og viktige disse forventningene er, blant annet avhengig av verdiene i familien man vokser opp i. Vår tidlige selvfølelse er knyttet til hvorvidt vi mestrer disse kravene eller ikke, og mestringsfølelsen er viktig for at selvfølelsen skal utvikles i en sunn retning.
Hva vi skammer oss over er altså knyttet til hva samfunnet anser som uakseptabelt. Samfunnet utgjøres av oss, og hvordan vi snakker (eller ikke snakker) om temaer, gjør at noen egenskaper kan bli skambelagt. Det er ingen regler for hva det er mulig å skamme seg for. Alt man oppfatter som uakseptabelt i den gruppen man lever i og søker tilhørighet hos, kan føre til skam. Derfor varierer mengden skamfølelse over tid både mellom samfunn og innad i samfunn. Til og med det å føle skam kan i seg selv føre til mer skam. Følelsen blir til en bekreftelse av at det er noe underliggende galt med en selv.
Listen over tidligere, og til dels nåværende, skamutløsende faktorer i Norge er lang: Å være født eller få barn utenfor ekteskap, å være homofil, å være HIV-positiv, å ta abort, å ikke finne noen å gifte seg med eller å ikke kunne få barn. Listen er lang. At flere av disse fremdeles er høyst aktuelle, viser at endringer ikke skjer over natten. Åpenhet og mer kunnskap visker gradvis bort stigma, slik at skamfølelse ikke lenger er «nødvendig». Samtidig kan det oppstå nye oppfatninger om hva som er skambelagt. Selvrealisering er for eksempel en mye større forventning, nesten et krav, blant unge i dagens Norge sammenlignet med tidligere da unge ikke hadde like mange muligheter. Å ikke realisere seg selv, å falle utenfor utdanning og arbeid, kan derfor oppleves som et avvik og slik generere skam.
Ifølge psykiater Finn Skårderud er den moderne skammen mer individuell enn tidligere, noe som også gjør den enda vanskeligere å oppdage.
Jenten som skrev leserinnlegget skriver videre etter besøket hos intimkirurgen:
– Først nå klarte jeg å forstå at jeg, i mangel på kunnskap og på grunn av skjønnhetsidealer, hadde utviklet alvorlige kroppskomplekser. Jeg forsto at det var et problem som satt i hodet mitt, og ikke i kroppen. Jeg forsto at en operasjon ikke kunne hjelpe meg på noen som helst måte. Man kan ikke operere seg til bedre selvtillit. Man kan ikke operere seg til et bedre liv.
I hennes tilfelle er skamfølelsen knyttet til et avvik fra dét samfunnet kommuniserer som det «korrekte» utseende på et kvinnelig underliv. Når den eneste naturlige nakne kroppen man har tilgang til er sin egen, hvordan kan man da vite om man er «normal»? Intimkirurgi har økt i popularitet de siste årene, uten at kvinners naturlige underliv ser noe annerledes ut nå enn før. Bedre seksualundervisning som i pubertetsprogrammet til Newton kan motvirke dette, men det er minst like viktig med økt åpenhet om naturlig nakenhet formidlet fra voksne nøkkelpersoner i hverdagen til barn og unge.
Leserinnlegget viser hvordan vi som tilhørighetssøkende mennesker er sårbare for å skille oss ut. Avvik blir tolket som sykt, ødelagt, feil, og et nederlag. Vårt menneskeverd er avhengig av at vi føler oss akseptert av de andre. En imaginær, forventet avvisning bekrefter selvbildet vårt, som noen ikke er ønsket eller riktig.
Skam og psykiske lidelser. Av den forskningen som er gjort, er mye rettet mot skamfølelsens betydning i psykiske lidelser og i psykoterapi. Underliggende og dyp skam er nemlig et kjennetegn ved mange psykiske lidelser. Psykolog Gry Stålseth går så langt som å si at skam kan regnes som drivkraften bak de fleste psykiske lidelser. Depresjon, sosial angst, spiseforstyrrelser og selvskading betegnes som skamlidelser, fordi skam ofte utløser, opprettholder, eller er en del av lidelsene.
Skam kan være relatert til det å ha en psykisk lidelse i seg selv, en fysisk sykdom, ensomhet, samt en rekke andre faktorer. Fordi den så sjeldent blir snakket om, har pasientene ofte ikke ord for hvorfor de føler skam. Når oppstod den først, hva utløste den og hvilke konsekvenser har den? Skårderud skriver i forbindelse med spiseforstyrrelser at skam kan skjules bak misunnelse, forakt, usårbarhet, angst for nederlag og en prestasjonsbasert selvfølelse. Skammen virker i det skjulte, gjemt bak andre mer gjenkjennelige emosjoner.
På individnivå er medisinen mot skam en styrking av selvfølelsen. Dette er en langvarig prosess som må bunne i at man endrer synet på seg selv. Det kan sammenlignes med grunnmuren til et hus; en god selvfølelse gjør at vi står tryggere i møte med livets nedturer. Hvordan begynner man å bygge eller restaurere en grunnmur lenge etter at huset vaklevorent står oppreist? Selvfølelse er ikke noe vi har eller ikke har – det er noe vi alle må vedlikeholde gjennom hele livet. Fasaden kommer i andre rekke.
Vi kan ikke fjerne evnen til å føle skam, og det er heller ikke målet. Skam har en funksjon. Ordet skamløs er minst like negativt ladet som skam i seg selv, og skamløs atferd kan i noen tilfeller skjule en underliggende skamfølelse, for eksempel etter seksuelle overgrep. Det vi kan gjøre er å være oppmerksomme på at en følelse ikke kan bevise eller bekrefte en overbevisning, for vi skaper selv våre følelser.
Av Beate Duus Wetteland, 6. semester, profesjonsstudiet i psykologi
