XXII Olimpiyskiye zimniye igry – min kognitive dissonans

Kognitiv dissonans – tilstanden der det er inkonsistens mellom min atferd og holdninger.

Det finnes vel knapt et menneske som ikke har fått med seg at det nå foregår et av verdens dyreste idrettsarrangement, nemlig OL i Sotsji. Olympiske leker er superpopulært, men også et veldig betent teOlympic-Flag-with-Ringsma. For noen av oss er OL noe man ser frem til annethvert år. Her i landet kan vi kanskje si at vinterlekene er det gjennomsnittsnordmannen gleder seg mest til av de to alternativene. Det er kanskje ikke så rart. Hvis vinter-OL hadde vært representativt for maktbalansen i verden, så hadde Norge vært en supermakt.

For tiden lever jeg i en tilstand av kognitiv dissonans, der en del av meg mener at jeg burde boikotte OL fullstendig. Den andre delen ønsker derimot å se på, og følger med for idrettens skyld. Til tider kan det oppleves som ren kamp mellom id og supergo! For jeg er jo et menneske som bryr seg om andre. Jeg har visse verdier og holdninger knyttet til spørsmål om menneskerettigheter. Menneskerettigheter som helt eksplisitt brytes under OL i år 2014. Jeg syns heller ikke det er greit å lese at mennesker blir tvangsflyttet fordi det bygges nye veier for kommende fotball-VM og Olympiske sommerleker i Brasil. Når jeg sitter og leser om hva Den internasjonale olympiske komité foretar seg, og andre ganger ikke tillater, så kjenner jeg det koker i meg. Medmennesket i meg roper: “Dette er GALT GALT GALT! Du kan ikke være en del av dette sirkuset!”

Men så logger jeg inn på min nedlastede spesialapp “Sochi 2014 – results”, for å sjekke om det er noe idrett av interesse, som jeg kan følge med på nå eller senere. For OL er jo også veldig fint og på mange måter samler det oss som har en interesse for de idrettene som er representert. Man føler kanskje også et subtilt press, eller forventning, fra omverdenen om at OL, og da spesielt idrett som innebærer langrennsski på beina, er viktig å få med seg. Mennesker har jo et grunnleggende behov for tilhørighet. Når majoriteten av den norske flokken stopper opp i to uker, og samler seg rundt et spesifikt samtaleemne, så er du dømt til å måtte redegjøre for en del ting dersom du ikke holder deg oppdatert. Men idretten representerer også noe viktig, en god venninne av meg sa noe veldig lurt. Nemlig, at idretten gjør noe fantastisk, for hver dag ser vi utøvere som representerer forskjellige land og som samles for å konkurrere med hverandre – uansett nasjonalitet, hudfarge, legning eller annen bakgrunn. De stiller alle likt og de respekterer hverandre. Det idrettsutøverne viser er det OL er ment å være.

how_to_watch_sochi_2014_stream_onlineOg der kommer neste tanke snikende: for OL er jo klart tydelig IKKE det det skal være, på systemnivå! Det har blitt et økonomisk og politisk maskineri, som virker mot sin hensikt. OL skal på en måte være en pust i bakken, der alle land kan legge fra seg pågående konflikter og bekymringer i en periode, og samle seg om en felles opplevelse. Men når noen velger å gi ansvaret for dette arrangement til land der undertrykkelse og korrupsjon er en del av hverdagen, så blir det veldig vanskelig å forholde seg til den sentrale tanken bak olympiske leker.

For å være helt ærlig så blir det vanskelig å boikotte vinterlekene. Det føles kanskje litt som at sosial tilhørighet og identifisering med to nasjoner som ligger mitt hjerte svært nær, kommer foran moralske verdier og holdninger. Samtidig så tror jeg at saken ikke er enten eller. Det er viktig å reflektere rundt temaet, reflektere sammen med andre. For plutselig ser vi at vi er ganske mange. Jeg håper og tror vi er mange der ute, som sitter foran TV-skjermen med kognitiv dissonans frem til 23. februar, og helt sikkert også senere. Jeg håper at vi kan få i både pose og sekk, at vi kan beholde OL, men at vi kan endre premissene for hvordan arrangementene gjennomføres. Jeg håper at de under OL langt langt frem i tid kan riste på hodet og si: hva var det de holdt på med? Det er kanskje et ambisiøst håp, men det kan og bør ikke være umulig. Jeg har også et ønske om at vi med kognitiv dissonans kan bidra til at OL beveger seg i riktig retning, men hvordan – dit har ikke min refleksjon kommet helt enda. Kanskje du har tenkt på det? Så jeg spør deg som har kommet lengre i refleksjonsprosessen enn meg: Hva kan vi gjøre?

Legg igjen en kommentar