Inntil nylig har det vært vanlig å definere kvaliteten til vennskap gjennom å hevde at vennskap av høy kvalitet karakteriseres av prososial atferd (Berndt, 2002). Men nyere studier indikerer at det kan være andre faktorer enn prososial atferd som gjør et vennskap verdifullt, blant annet popularitet.
Ilustrasjon av Linda Heggen
Intimitet, fortrolighet og altruisme
Vennskap spiller en viktig rolle i vår sosiale verden, og bidrar blant annet til vår sosiale utvikling og utviklingen av prososiale ferdigheter (Meuwese, Cillessen, & Guroglu, 2017; Peters, Cillessen, Riksen-Walraven, & Haselager, 2010). Vennskap kan også fungere som en buffer som beskytter oss fra negative hendelser i livet, særlig hendelser hvor en opplever å bli avvist (Cillessen, Jiang, West, & Laszkowski, 2005). Men for at et vennskap skal kunne ha en positiv effekt på utvikling, er kvaliteten til vennskapet viktig. Negative vennskap kan blant annet medføre økt ensomhet og mindre trivsel i skolesammenheng (Berndt, 2002). I litteraturen blir gode vennskap ofte definert som vennskap av høy kvalitet, og flere studier peker på at vennskapskvalitet kan bidra positivt til den sosiale utviklingen hos barn (Berndt, 2002; Cillessen et al., 2005).
I litteraturen argumenteres det for viktigheten og konsekvensene av kvaliteten til vennskap (på utvikling). Likevel vet vi lite om hva som predikerer denne kvaliteten (Cillessen et al., 2005). Inntil nylig har det vært vanlig å definere kvaliteten til vennskap gjennom å hevde at vennskap av høy kvalitet karakteriseres av prososial atferd (Berndt, 2002). Men nyere studier peker på at dette ikke alltid er tilfelle. Andre faktorer, som blant annet jevnalderstatus, har i flere tilfeller en større innvirkning på kvaliteten til vennskap enn det prososial atferd har (Meuwese et al., 2017; Poorthuis, Thomaes, Denissen, van Aken, & Orobio de Castro, 2012). Lønner det seg alltid å handle prososialt? Og hvilken betydning har jevnalderstatus for kvaliteten til vennskap?
Güroğlu, Van Lieshout, Haselager, og Scholte (2007) definerer vennskap som en gjensidig relasjon som involverer sosial støtte og kameratskap. Andre som for eksempel Sebanc (2003) legger vekt på at vennskap i tillegg danner viktige emosjonelle bånd mellom mennesker, og skaper en form for intimitet og fortrolighet. På denne måten er vennskap med på å påvirke menneskets utvikling, men her spiller også kvaliteten til vennskapet en rolle. Hva kjennetegner vennskap av høy kvalitet?
Vennskap med høy kvalitet karakteriseres i følge Berndt (2002) av en høy andel prososial atferd og intimitet, samt et lavt konfliktnivå. Kvaliteten antas å ha direkte effekter på mange aspekter ved den sosiale utviklingen til barn, spesielt når det gjelder utviklingen av sosiale ferdigheter som bidrar til suksess i den sosiale verden. I tillegg kan kvalitet være med på styrke selvfølelsen, øke evnen til tilpasning, samt styrke evnen til å håndtere stress (Hartup & Stevens, 1997). Psykologisk velvære er også relatert til kvaliteten til vennskap, og alt i alt ser vennskapskvalitet ut til å spille en avgjørende rolle for de utviklingsmessige fordelene ved å ha venner (Meuwese et al., 2017).
Prososial atferd blir i studier av vennskap og vennskapskvalitet definert som atferd intendert for å være til fordel for andre. Eksempler på prososial atferd er evnen til å hjelpe andre, dele med andre og samarbeide. Hvis mennesker ikke er i stand til å uttrykke slike typer atferd, vil det bli svært vanskelig å fungere og delta i ulike sosiale grupper, noe vi er avhengige av for å kunne forholde oss til den verden vi er en del av (Poorthuis et al., 2012). Durkin (1995) definerer prososial atferd ved å skille det fra altruisme:
It seems plausible that kindness towards others may sometimes be motivated by selfless concern for others and sometimes by self-interest. For this reason (…) we distinguish between behavior which helps others but may well have some payoff for the helper, and behavior which helps others without intentional benefit to the helper or even at some cost to the helper. The former is usually referred to as prosocial behavior and the latter is sometimes described as altruism (Durkin, 1995, s.433).
Fordi prososial atferd er til fordel for andre mennesker kan man anta at denne type atferd vil verdsettes og belønnes av andre. Nyere forskning (f.eks. Meuwese et al., 2017; Poorthuis et al., 2012) viser imidlertid at dette ikke alltid er tilfelle, da status kan overgå betydningen prososial atferd har for kvaliteten til vennskap. Prososial atferd spiller likevel en viktig rolle i vennskap, særlig med tanke på utviklingsmessige fordeler. Peters et al. (2010) peker på at det å ha venner bidrar til at man utvikler prososiale ferdigheter. Har man prososiale venner, er dette enda mer fordelaktig. Hvilken betydning har da prososial atferd for vennskapskvalitet?
Betydning av prososial atferd for kvaliteten til vennskap
Fordi mennesker er forskjellige, gir tendensen til å handle prososialt opphav til individuelle forskjeller. De individuelle forskjellene påvirker relasjonene vi har til andre ved å ha betydning for kvaliteten til relasjonene (Poorthuis et al., 2012). Hvordan prososiale tendenser hos barn er relatert til kvaliteten på vennskapet kan forklares gjennom ”The classical equity theory” (Adams, 1965). I følge denne teorien streber mennesker etter å oppnå balanse i sine relasjoner når det gjelder forholdet mellom hva hver enkelt bidrar med i relasjonen, og fordelene de oppnår av en slik relasjon. En slik balanse er fordelaktig for begge parter da fordelene av relasjonen er proporsjonale i forhold til bidraget til hver enkelt. Fordi prososiale barn har mye å tilby venner i form av sosiale bidrag, som blant annet emosjonell støtte og hjelp, er det sannsynlig at deres venner vil gi dem flere liknende sosiale bidrag tilbake. Dette resulterer ofte i at de anser kvaliteten til vennskapet som høy (Poorthuis et al., 2012).
Imidlertid indikerer nyere studier at det kan være andre faktorer enn prososial atferd som gjør et vennskap verdifullt, blant annet popularitet. Poorthuis et al. (2012) peker på at popularitet er en viktig faktor når det gjelder både verdien og kvaliteten til et vennskap. I sen barndom og ungdomsalder er dette særlig viktig, og mange i denne alderen foretrekker å bli assosiert med populære personer. Populære barn har mange egenskaper som gjør dem attraktive som venner. De har blant annet sosial makt, får mye oppmerksomhet av både voksne og barn, og har ofte spennende sosiale liv. Dette gjør at populære barn har høy status blant jevnaldrende, og det å bli assosiert med en populær jevnaldrende kan øke egen status da popularitet gjerne ansees som lett overførbart. Økt status kan kompensere for manglende prososial atferd blant populære. Populære barn kan dermed i følge Poorthuis et al. (2012) ha vennskap av høy kvalitet uten å være særlig prososiale. Hvordan kan dette ha seg?
I en studie av Poorthuis et al. (2012) blir det undersøkt om prososial atferd kan predikere vennskapskvalitet. Det ble funnet at denne prediksjonen kun gjelder ikke-populære barn. Populære barn har det til forskjell fra de fleste ikke-populære at de har høy status blant jevnaldrende. Dette gjør at de blir attraktive og kan tilby andre barn en mulighet for å oppnå popularitet. Gjennom å assosieres med populære jevnaldrende kan ikke-populære barn ”sole seg i glansen”, og på denne måten øke sin egen status og popularitet (Meuwese et al., 2017; Poorthuis et al., 2012). Populære barn har også mer makt enn ikke-populære, de har større innflytelse og er mer synlig. Venner av populære barn, kan dermed være motivert til å opprettholde vennskapet med de populære uavhengig av om de populære vennene utøver prososial atferd. Poorthuis et al. (2012) konkluderer i sin studie med at det dermed kan se ut til at populære barn belager seg på andre kvaliteter enn prososial atferd for å gjøre seg selv attraktive.
I følge studien til Poorthuis et al. (2012) ser det ut til at prososial atferd kun kan predikere vennskapskvalitet for ikke-populære barn. Men er det slik at betydningen prososial atferd har for kvaliteten til vennskap er at den fungerer som en prediktor? Er det andre måter prososial atferd kan ha betydning for vennskapskvaliteten på? Hva er sammenhengen mellom prososial atferd, status og vennskapskvalitet blant ikke-populære barn?
Sammenhengen mellom prososial atferd, jevnalderstatus og kvaliteten til vennskap
Selv om prososial atferd i følge Poorthuis et al. (2012) ikke har betydning for kvaliteten til vennskap blant populære, er den av betydning for vennskapskvaliteten til ikke-populære barn. Hos de fleste barn er nemlig tendensen til å handle prososialt assosiert med høyere vennskapskvalitet. Prososiale barn har mye å tilby deres venner når det gjelder sosiale faktorer. Det gjør at de er sannsynlig å bli tilbudt slike sosiale goder tilbake, noe som resulterer i høy vennskapskvalitet.
Meuwese et al. (2017) hevder at prososial atferd spiller en indirekte rolle for kvaliteten til vennskap. De undersøkte i sin studie hvordan jevnalderstatus er relatert til vennskapskvalitet. Resultatene viste at ungdom med populære venner rapporterer høyere vennskapskvalitet. Denne effekten ble mediert både av ungdommenes prososiale atferd og deres evne til empati. Ungdom er venner med populære jevnaldrende og aksepterer negativ atferd (som manglende prososial atferd) for å kunne ”sole seg i glansen” av deres popularitet. I følge Meuwese et al. (2017) ser det altså ut til at populære ungdom har andre ting å tilby i et vennskap enn det medfølende, forståelsesfulle prososiale venner har. Dette er i samsvar med funnene Poorthuis et al. (2012) presenterer i sin studie der det ble funnet at ikke-populære barn øker egen status gjennom å bli assosiert med populære jevnaldrende. Funnene i studien til Meuwese et al. (2017), indikerer derfor at prososial atferd fungerer som en mediator for sammenhengen mellom jevnalderstatus og vennskapskvalitet.
I en studie av Peters et al. (2010) ble det undersøkt hvordan prososial og aggressiv atferd hos barn henger sammen med preferanse og popularitet. Det ble funnet at status til en bestevenn predikerte barnets egen atferd. Når det gjaldt jenter, kunne bestevennen sin status predikere relasjonell aggresjon og prososial atferd. Popularitet var positivt korrelert med både relasjonell aggresjon og prososial atferd. For gutter var populariteten til bestevenner positivt korrelert med aggresjon. Det ble ikke funnet en direkte sammenheng mellom prososial atferd og vennskapskvalitet. I følge denne studien ser det heller ut til at popularitet og status til venner påvirker en persons egen tendens til å handle prososialt, og at det er først og fremst venner som påvirker personens atferd. Personens atferd kan dermed ha en innvirkning på hvilken preferanse en selv viser ovenfor sine beste venner. Dette kan tenkes å ha betydning for hvordan man vurderer kvaliteten til vennskapet med denne personen. I følge forfatterne bidrar det å ha venner til utvikling av prososiale ferdigheter. Prososiale venner er enda mer fordelaktig for denne utviklingen. Prososial atferd utvikles og oppstår som et resultat av det å ha venner, og ser ikke ut, i følge Peters et al. (2010), til å være en forutsetning for kvaliteten til et vennskap.
En vanlig tanke er gjerne at popularitet er viktigere i barne- og ungdomsalder enn senere i livet (Cillessen et al., 2005). Men er dette tilfelle? Er det slik at barn og ungdom er mer opptatt av status og popularitet, og verdsetter dette i større grad enn voksne?
Betydningen av popularitet og prososial atferd i voksen alder
Lansu og Cillessen (2012) peker på at vi gjennom forskningslitteraturen vet mye om jevnalderstatus i barndom og ungdomsalder, og at litteraturen som omhandler jevnalderrelasjoner mellom barn og ungdom er stor. Samtlige av studiene som er referert til i denne oppgaven har omtrent kun forsket på vennskapskvalitet hos barn og ungdom opp til 18 år. I tillegg er de fleste studiene korrelasjonelle. Vi vet derimot mindre om sosial status i jevnaldergrupper blant voksne. Lansu og Cillessen (2012) hevder at dette skyldes at det er vanskeligere å studere grupper med jevnaldrende i tiden etter videregående skole da studieobjektene ikke lenger befinner seg i strukturerte skolesettinger. Dette mener de er uheldig da utviklingspsykologien i økende grad er interessert i å studere denne livsfasen til mennesker. Det samme blir understreket av Durkin (1995) som viser til at ”Developments during later childhood and adolescence are difficult to characterize, partly because of individual differences and partly because of the increasing diversity of social tasks and circumstances that young people have to deal with” (Durkin, 1995, s.437).
I sin studie ønsket Lansu og Cillessen (2012) å undersøke hvordan preferanse og popularitet er knyttet til status og hvordan dette henger sammen med sosial atferd i voksen alder. Preferanse blir i denne studien definert som et mål på hvor godt likt man er i jevnaldergruppen, mens popularitet er et mål på synlighet eller innflytelse blant sine jevnaldrende. Resultatene viste at voksne, i likhet med barn og ungdom, fortsatt skiller mellom jevnaldrende som er godt likt og jevnaldrende som blir ansett for å være populære. Det ble funnet støtte for at relasjonell aggresjon var relatert til både popularitet og preferanse, og ser ut til å henge sammen med lav grad av preferanse og høy grad av popularitet. Dette betyr i følge forfatterne at en person som utøver antisosial atferd som å ignorere, ekskludere, true og sladre mer sannsynlig vil bli mislikt. Samtidig vil denne personen oppnå innflytelse og status, og dermed bli ansett for å være populær. Disse funnene står i samsvar med funn fra tidligere studier av ungdom (f.eks. Poorthuis et al., 2012), noe som indikerer at status og popularitet fortsatt er av betydning i voksen alder.
Lansu og Cillessen (2012) argumenterer for at funnene i studien ikke er særlig overraskende. De hevder at det ikke er noen god grunn til å anta at sosial interaksjon og sosiale hierarkier mister sin betydning i voksen alder. Å fungere i en jevnaldergruppe er viktig på tvers av alle stadiene i utviklingen, og den økende interessen i et godt arbeidsmiljø med fokus på forebygging av mobbing på arbeidsplasser er et eksempel forskerne trekker fram som tydeliggjør at status og gruppetilhørighet også er gjeldende i voksen alder. Forskerne viser til en studie av LaFontana og Cillessen (2010) for å understreke betydningen av status i voksen alder. I denne studien ble det funnet at ungdommer og unge voksne var tilbøyelig til å prioritere statusforbedring og streben etter popularitet over sosiale mål som blant annet romantiske relasjoner. Dette funnet tydeliggjør hvilken rolle status spiller i de sosiale beslutningene ungdom tar.
Unge voksne ble i studien til Lansu og Cillessen (2012) definert som personer i alderen 18-25 år. Videre forskning bør ifølge forskerne derfor se på hvilken betydning status og popularitet har i eldre aldersgrupper. Et større utvalg av menn er også nødvendig for å kunne generalisere til populasjonen av unge voksne. Forskerne konkluderer med at selv om unge voksne er i en fase hvor de utvikler autonomi og selvstendighet, er viktigheten av innflytelse og jevnalderstatus høy. Å finne sin egen identitet uten å miste sin posisjon i gruppen, blir derfor en potensiell utfordring de unge voksne må løse.
Muligens vil noen ubesvarte spørsmål kunne bli belyst om en gjennomførte longitudinelle studier, da det meste som finnes på feltet i dag er korrelasjonelle studier. I følge studiene presentert i denne artikkelen lønner det seg å handle prososialt med tanke på sosial utvikling og vennskapskvalitet. Prososial atferd har blant annet blitt funnet å predikere normalutvikling (Sebanc, 2003). Er man derimot populær, er ikke det like viktig å handle prososialt for å ha vennskap av høy kvalitet. Men prososial atferd kan likevel sies å være viktig for den sosiale utviklingen til alle barn og ungdom.
Helene Farestvedt Raaheim går 7. semester på profesjonsstudiet i psykologi.
Referanseliste
Adams, J. S. (1965). Inequity In Social Exchange. In L. Berkowitz (Ed.), Advances in Experimental Social Psychology (Vol. 2, pp. 267-299): Academic Press.
Berndt, T. J. (2002). Friendship Quality and Social Development. Current Directions in Psychological Science, 11(1), 7-10. doi:10.1111/1467-8721.00157
Cillessen, A. H. N., Jiang, X. L., West, T. V., & Laszkowski, D. K. (2005). Predictors of dyadic friendship quality in adolescence. International Journal of Behavioral Development, 29(2), 165-172. doi:10.1080/01650250444000360
Durkin, K. (1995). Developmental social psychology. From infancy to old age. Cambridge. Blackwell Publishers Inc.
Güroğlu, B., Van Lieshout, C. F. M., Haselager, G. J. T., & Scholte, R. H. J. (2007). Similarity and Complementarity of Behavioral Profiles of Friendship Types and Types of Friends: Friendships and Psychosocial Adjustment. Journal of Research on Adolescence 17(2), 357-386. doi:10.1111/j.1532-7795.2007.00526.x
Hartup, W. W., & Stevens, N. (1997). Friendships and adaptation in the life course. Psychological Bulletin, 121(3), 355-370. doi:10.1037/0033-2909.121.3.355
LaFontana, K. M., & Cillessen, A. H. N. (2010). Developmental Changes in the Priority of Perceived Status in Childhood and Adolescence. Social Development, 19(1), 130-147. doi:10.1111/j.1467-9507.2008.00522.x
Lansu, T. A. M., & Cillessen, A. H. N. (2012). Peer Status in Emerging Adulthood:Associations of Popularity and Preference With Social Roles and Behavior. Journal of Adolescent Research, 27(1), 132-150. doi:10.1177/0743558411402341
Meuwese, R., Cillessen, A. H. N., & Guroglu, B. (2017). Friends in high places: A dyadic perspective on peer status as predictor of friendship quality and the mediating role of empathy and prosocial behavior. Social Development, 26(3), 503-519. doi:10.1111/sode.12213
Peters, E., Cillessen, A. H. N., Riksen-Walraven, J. M., & Haselager, G. J. T. (2010). Best friends’ preference and popularity: Associations with aggression and prosocial behavior. International Journal of Behavioral Development, 34(5), 398-405. doi:10.1177/0165025409343709
Poorthuis, A. M. G., Thomaes, S., Denissen, J. J. A., van Aken, M. A. G., & Orobio de Castro, B. (2012). Prosocial tendencies predict friendship quality, but not for popular children. Journal of Experimental Child Psychology, 112(4), 378-388. doi:https://doi.org/10.1016/j.jecp.2012.04.002
Sebanc, A. M. (2003). The friendship features of preschool children: Links with prosocial behavior and aggression. Social Development, 12(2), 249-268. doi:10.1111/1467-9507.00232
